Økonomi og velferd

HYDROSAKEN: Politikk og butikk

Publisert: 10. august 2007

– Hydrosaken viser hvor utrolig lite venstresiden har å fare med og at sosialismen er avlyst. Når venstresiden selv skaper uryddighet og bryter reglene i markedet, skaper de det rotet i markedet som de selv elsker å kritisere, skriver Kristin Clemet i Ukeavisen Ledelse.

Debatten om Hydro-ledelsens opsjoner har i hvert fall ført til én god ting. Den viser hvor utrolig lite venstresiden har å fare med i 2007. Ifølge rødgrønne politikere er opsjonssaken en god sak for regjeringen (sic!), fordi den på en glimrende måte illustrerer de ideologiske forskjellene mellom høyresiden og venstresiden.

Jeg er fristet til å spørre: På hvilken måte da?

Så vidt jeg kan se, har Regjeringen med sin håndtering først og fremst avslørt at sosialismen er avlyst. Selv ikke SVs ledelse er kritiske til kapitalismen, til eiendomsretten, til frihandel, globalisering eller ideologien bak handlingsregelen. Hydro kan operere akkurat som før, bare belønningen til ledelsen, helst etter press fra venstresiden selv, blir litt mindre enn den ellers ville vært. En samlet utbetaling på 210 millioner kroner er totalt uakseptabelt, 190 millioner er OK. Hva som er akkurat passe, er det ingen som har sagt noe om. Men hva som er prinsippet bak denne politikken, er det ikke lett å få øye på.

Regjeringens håndtering har vært amatørmessig. Den illustrerer til fulle at mange rødgrønne politikere er totalt uten erfaring fra næringslivet og uten kunnskap om betydningen av å følge spilleregler i markedet. Den viser at venstresiden ikke forstår at et sunt og velfungerende marked er et resultat av politisk styring, klare og forutsigbare rammebetingelser og spilleregler som alle følger. Når staten selv bryter reglene og opptrer amatørmessig er det venstresiden selv som skaper det uryddige markedet den etterpå elsker å kritisere.

Men for øvrig viser Regjeringens håndtering at sosialisme i dag er redusert til moralisme. Sosialistene har ingen grunnleggende systemkritiske synspunkter, de angriper bare symboler. De er blitt pekefinger-politikere som nøyer seg med å klage over alt de ikke liker.

Men heldigvis lever vi ikke i et totalitært samfunn. En viktig erkjennelse i et liberalt demokrati er at politikken verken kan eller bør forsøke å fjerne alt som er skakt og skjevt, uskjønt og ubehagelig i et samfunn. Vi må ofte tåle og tolerere det vi misliker, fordi alternativet – nemlig det totalitære samfunn – er verre. I markedet opptrer mennesker som både har dårlig smak og dårlig skjønn, men ingenting tyder på at planøkonomien er bedre.

Heldigvis forstår også SV dette når det er posisjon. Men fordi de ikke kan forby alt de ikke liker, må det i stedet gjennomføres en masse krumspring for å etterlate inntrykk av handlekraft – av at man gjør noe annet betydningsfullt med problemet. Én viktig ingrediens er å utpeke en synder som kan ta skylden. Hva synden består i, og om straffen er rettferdig, er mindre viktig, bare det kan redde partiet.

At noen mener at opsjonssaken er en stor og viktig sak som viser skillelinjene i politikken, er for øvrig talende. Cirka tre prosent av den voksne befolkning er aktive i et politisk parti. De har nok alle én ting til felles: De ser, i motsetning til store deler av befolkningen for øvrig, stor forskjell på partiene. I de politiske partiene lærer man seg nemlig å dyrke og lete etter forskjeller. Det er selve livsnerven i partiene. Skal partiene kunne forsvare sin egen eksistens, må de være unike.

Men folk for øvrig ser ikke så stor forskjell. Snarere er omkvedet at alle partier fremstår som ganske like. Noen gir i samme åndedrag uttrykk for en god porsjon politikerforakt – det spiller ingen rolle hvem man stemmer på, alle bare lover og lyver likevel. Andre omtaler politikere med større respekt, men spør seg undrende om hvorfor man må ”krangle” så mye og samarbeide så lite når forskjellene likevel er så små.

Så hva er sant? Er det store eller små forskjeller på partiene?

På én måte er forskjellene fantastisk små. Selv ikke sosialistene i Sosialistisk Venstreparti går altså inn for noe grunnleggende systemskifte i Norge. Og partiene til høyre har, dessverre, for lengst akseptert økte offentlige utgifter som et adekvat svar på de fleste samfunnsproblemer. Mange sier at de knapt kan høre forskjell på en finansminister fra SV og en fra Høyre.

Derfor overdriver politikerne voldsomt når de i en valgkamp skal forklare hva som er forskjellen på partiene. Det vil også skje i opsjonssaken, der venstresiden vil late som høyresiden kommer med kritikk fordi den gjerne vil ha store forskjeller og store opsjoner, mens høyresiden er opptatt av prinsipper knyttet til statens rolle som eier.

De partier som er i ”evig” opposisjon, kan som regel overdrive mer enn de som er eller har vært i regjering, og som dermed er blitt ”ansvarlige” og, vil mange si, mer like. I slike tilfeller prøver man ofte å fortelle velgerne at det er store forskjeller, men innenfor de samme rammer, slik denne politikeren nylig gjorde:

”Det er ingen stor uenighet mellom Høyre og Regjeringen om budsjettrammen. Våre velgere kan likevel være trygge på at prioriteringene innenfor budsjettrammene vil være svært forskjellige, også i framtiden.”

Om det er en politiker fra SV eller Høyre som har skrevet dette, er umulig å si. I valget mellom Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss, er det vel antagelig bare a’en i ”framtiden” som avslører at det er Kristin Halvorsen som skriver.

Sett på en annen måte er likevel forskjellene store – i betydningen viktige. Selv ikke innenfor budsjettrammene er prioriteringene ”svært forskjellige”, slik Halvorsen påstår. Ca. 98 prosent av budsjettet er helt likt, samme hvem som regjerer. Men likevel har hun et poeng: Mange små skritt i én bestemt retning skaper til slutt et samfunn som vi enten liker bedre eller misliker mer.

Det er ikke alltid så lett å se i hvilken retning det bærer. Politikk presenteres som regel med smørsiden opp. Den rødgrønne regjeringen har for eksempel profilert seg sterkt på at den prioriterer ”fellesskapet” fremfor ”skattelettelser til dem som har mest fra før”.

Dette er nok ikke helt sant, men la oss et øyeblikk anta at det er det. Logikken er i så fall at økt skatt fører til flere og bedre offentlige velferdsytelser som igjen fører til økt velferd for deg og meg.

Jeg tror ikke at sammenhengen alltid er slik. Jeg foretrekker derfor politikere som i de små skritt også anerkjenner enkeltmenneskene, familiene, bedriftene og det sivile samfunn når vi skal bygge det gode samfunn.

Staten skal støtte og beskytte oss, men den skal ikke være overalt. Og privat sektor skaper også velferd.