Ideer

Fellesskapet

Publisert: 13. juli 2007

Mitt fellesskapsbegrep er et annet enn Regjeringens, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.

I sommerferien prioriteter jeg fellesskapet. Jeg skriver riktig nok denne artikkelen, men ellers holder jeg mest mulig fri og er sammen med det viktigste fellesskapet jeg har, nemlig familie og venner.

Mitt fellesskapsbegrep er altså et annet enn Regjeringens. Slik Regjeringen bruker ordet ”fellesskapet”, høres det ut som det betyr staten, offentlig sektor eller kanskje politikerne. Mange av Regjeringens medlemmer snakker også som om ”fellesskapet” betyr flertallet, siden det så ofte vises til det flertallet som vant valget. Etter min mening gir de dermed ordet et langt snevrere og mindre tolerant innhold enn det bør ha.

Fellesskapet er nemlig ikke det samme som staten. Og fellesskapet er ikke bare ett fellesskap, men mange små og store fellesskap, hvorav vi kan være en del av flere. Og det største av dem – selve samfunnsfellesskapet – består ikke primært av et flertall og et mindretall – det inneholder mange mindretall og minoriteter. Solidaritet innad i ett fellesskap behøver ikke å bety solidaritet med dem som står utenfor. Ofte er det tvert om.

Desto viktigere er det at staten tjener alle disse fellesskapene. Når jeg hører mange rødgrønne snakke, høres det ut som de betrakter individet, familien, det sivile samfunn og privat sektor som noe som nærmest er underlagt staten. Det snakkes ofte moraliserende om mennesker, om familier og bedrifter, om hva man bør og ikke bør. Det snakkes også om hva staten ”har råd til” (som om staten eide alle pengene), om å ”gi” skattelettelser (som om det er politikerne som skaper verdiene), og man etterlater ofte inntrykk av at politikerne vet best hva som er godt for oss.

Mitt inntrykk er bl.a. at de rødgrønne mener det er best at alle de kvinnene som jobber deltid, begynner å jobbe full tid. Jeg har også inntrykk av at de syns det er ekstremt viktig at flere kvinner gjør karriere og blir styremedlemmer i bedriftene, og at flere barn går i barnehage. Men hvor har de det fra at dette er det mest ettertraktelsesverdige livet man kan leve? Hvorfor er det for eksempel bedre å prioritere arbeidsfellesskapet fremfor fellesskapet med familie og venner?

Etter min mening bør det være opp til den enkelte å foreta slike valg. Men dessverre er det ikke slik i praksis.

For det første er det altså altfor mange politikere og ”samfunnstopper” som fremstiller det som objektivt sant og riktig at det er bedre å jobbe mye utenfor hjemmet enn for eksempel å være mer sammen med sine barn. For det annet er det økonomisk vanskelig for de aller fleste å velge noe annet enn jobb.

Den sterke prioriteringen av det fellesskapet Regjeringen er opptatt av, nemlig offentlige velferdsløsninger, har nemlig en pris. Det blir mindre tid og rom til fellesskapet i privatsfæren. De superrike kan selvsagt velge, for eksempel å jobbe mindre eller være hjemme med barna noen år. Men de fleste har ikke så mye valg. 80 prosent av befolkningen har en husholdningsinntekt etter skatt på mindre enn 295.000,- kroner.

Sagt med andre ord: Jo mer vi får av det rødgrønne fellesskapet, jo mindre tid og rom blir det til å bygge det private fellesskapet, for eksempel i familien. Norge er riktig nok i en spesielt gunstig stilling, ettersom vi har store ekstrainntekter fra oljen. Men oljen er en ikke fornybar ressurs, og i det lange løp må også Norge finansiere sine offentlige velferdsordninger med skatt.

Publisert: 13. juli 2007