FROKOSTMØTE: Klimautfordringene kan mestres – praktisk politikk, ikke billig retorikk
Publisert: 16. mai 2007
Over 100 stykker møtte opp på Minervas frokostseminar på Café Christiania, der klima- og miljøpolitikk var temaet.
Skremt til handling?
Må vi legge om vår livsstil, eller rekker det med smertefrie tekniske løsninger? Kan vi sentralplanlegge frem kutt i utslippene, eller må vi i større grad ta i bruk markedsmekanismene? Debatten om disse og andre spørsmål gikk høyt da Minerva lanserte sin siste utgave, med miljø og klima i fokus, på et frokostmøte i dag.
Steinar Lem fra Framtiden i Våre Hender advarte mot optimistene, med et tydelig stikk til Lars Peder Nordbakkens artikkel i Minerva, der han skriver at ”den kanskje viktigste lærdommen av historien er at pessimistene stort sett alltid har vist seg å ta feil.”
Nordbakken kunne ikke så lett forsvare seg, siden han satt fast i en bilkø da Lem holdt sin innledning. Hadde vi hørt på optimistene – de som enten nekter for at problemet finnes eller løser seg av seg selv, eller eventuelt uten at det behøver å svi særlig for noen – hadde vi ikke fått til Montreal-konvensjonen som effektivt reduserte utslipp av KFK og dermed reddet ozon-laget. Fordi politikerne alt for lenge hørte på optimistene, ble problemene knyttet til blant annet blyforgiftning, asbest og PCB mye mer alvorlige og varte lenger enn de ville blitt dersom man tidlig hadde hørt på pessimistene, mente Lem. Det er en asymmetri i å velge feil folk å høre på. Dersom pessimistene tar feil, koster det i verste fall litt penger. – Tar optimistene feil, går det til helvete, skremte Lem.
Det er sant at vi kan vinne mye gjennom teknologiforbedringer og økt energieffektivitet, men til nå har alt dette mer enn blitt oppveid av økonomisk vekst. Vi kommer ikke utenom å gi avkall på økonomisk vekst, poengterte han, ikke overraskende. Churchill lovet blod, svette og tårer. Ifølge Lem er ikke blod og tårer nødvendig, men svette må til. Også i debatten brukte han krigsanalogien, og viste til at britene ikke drøftet hvor mye det ville koste å slå Hitler, men gjorde det som skulle til. Tekniske løsninger lå sist på hans tiltakshierarki, som startet med adferdsendringer og mindre forbruk, via energisparing til mer vekt på fornybare energikilder.
Nordbakken gikk ikke inn på mengden nødvendig svette, men slo an en klart mer optimistisk tone. Klimautfordringene kan mestres, og det kan skje gjennom tiltak som ikke svir mer enn at de kan få, og beholde, bred folkelig støtte. Han advarte likevel mot troen på enkle teknologiske løsninger som kan planlegges sentralt fra, og viste spesielt til Lavutslippsutvalget. Her listes en lang rekke tiltak, og det gis inntrykk av at dette er lett og gjennomføre – det er nærmest bare å få det gjort. Klimaproblemet er langt mer komplekst enn som så. Det gjelder det naturvitenskapelige grunnlaget, som Nordbakken ikke gikk inn på, men ikke minst løsningene. Problemet og dermed også løsningen er polysentrisk, mente Nordbakken. Det betyr at det består av milliarder av aktører – mennesker verden over – og milliarder av handlinger.
Tydelig inspirert av Friedrich Hayeks kunnskapssyn pekte Nordbakken på at det ikke finnes, og ikke kan finnes, nok sentralisert kunnskap til at man kan sitte på et kontor og planlegge den optimale tiltakspakken. Løsningen ligger å påvirke markedsprosessene, og hans foretrukne virkemiddel er avgifter, slik at alle tar hensyn til klimakostnadene når de gjør alle de milliardene av beslutninger som til sammen påvirker klimaet. Avgifter gir incentiver på alle nivåer – påvirker forbruket, stimulerer overgang til mer miljøvennlige valg og ikke minst til teknologiutvikling.
Nordbakken mente at avgifter er bedre enn kvoter – en annen måte å ta markedsmekanismene i bruk, blant annet fordi de er mer forutsigbare, gir mindre rom for den lobbyvirksomheten som preger tildelinger av kvoter, og gir proveny til staten som kan brukes til en grønn skatteomlegning. Her ble han utfordret av mange i salen, og diskusjonen om avgifter kontra kvoter gikk friskt. 
VGs kommentar Anders Giæver pekte på at den forrige miljøbølgen på slutten av 1980-tallet ble punktert av begivenheter, først og fremst Murens fall. Dette utløste en allmenn fremtidsoptimisme – trusselen om utslettelse forsvant. I et slikt klima var det også mindre rom for advarslene om miljøkatastrofer. Tiden hadde etter hvert blitt overmoden, mente Giæver, og i tillegg har vi igjen begynt å se på verden som truende, etter 9/11. Dessuten har vi opplevd dramatiske eller nærliggende hendelser, som orkanen Katrina og den snøfattige vinteren i Norge, som har økt bevisstheten om klimaproblemene.
Lem utfordret Giæver på at pressen alt for enkelt lot Siv Jensen og andre slippe til med påstandene om at klimatiltak i form av høyere strømpriser eller bensinpriser ville gå ut over dem med dårlig råd, for eksempel gjennom intervjuer med stakkars pensjonister som ikke hadde råd til å varme opp maten sin. Giæver svarte at Lems foretrukne svar – at man måtte få frem at vi må gi de fattige langt mer penger – lå utenfor det man kunne forvente at pressen skulle ta med i sin dekning av virkningen av høye strømpriser.
Giæver var imidlertid enig med Lem i at det var tryggere å høre på pessimistene enn optimistene, og at vi kan skremme, men ikke moralisere. – Er vi ikke engstelige, får vi ikke oppslutning om nødvendige endringer, mente Lem.
Jan Arild Snoen, skribent i Minerva
Les mer om Minervas siste utgave på deres nettsider her.
Minerva kan kjøpes i Narvesen eller bestilles på www.minerva.as
Relatert
Sykepleierne må gi for å få
EØS: Erfaringer og alternativer
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
Europeiske småstater og EU
Sykepleiere tjener godt
