DAGBLADET: Storebror ser mer og mer

Publisert: 12. mars 2007

Etter 11. september 2001 er det blitt et enormt fokus på bedre etterretning i de fleste vestlige land. Politi og politikere antar at risikoen for terroranslag er så stor, at det er ønskelig å gi fra seg litt frihet for å oppnå litt større trygghet. Bør vi tro dem, spør prosjektleder i Civita, Torkel Brekke.

(artikkelen stod først på trykk i Dagbladet 12. mars 2007)

Storebror ser mer og mer

Torkel Brekke, Prosjektleder i tankesmien Civita

”Gentlemen don’t read each others’ mail,” sa Henry L. Stimson, utenriksminister under Herbert Hoover (1929-33), og senere sentral i planlegging av amerikanernes innsats i den andre verdenskrig. Stimson var en kriger, men han var ikke en kikker. Derfor la han ned etterretningsorganisasjonen MI-8 til stor fortvilelse for mange i amerikanske utenrikspolitiske miljøer.

Stimson endret riktignok oppfatning om smuglesing i kampen mot nazismen, og det halve århundret med kald krig var meget godt for spionbransjen. Løsbarter og telelinser er imidlertid erstattet av satellitter, overvåkningskameraer og programmer som søker gjennom gigantiske mengder med trafikk på internett. Programmene har fengende navn, som FBIs Carnivore. Et skikkelig rovdyr som smyger seg rundt i cyberspace, får vi tro. Pass på å ikke bølleskriv om Osama til kolleger!

Etter 11. september er det blitt et enormt fokus på bedre etterretning i de fleste vestlige land. Politi og politikere antar at risikoen for terroranslag er så stor, at det er ønskelig å gi fra seg litt frihet for å oppnå litt større trygghet. Bør vi tro dem? Det ligger en skremmende ironi i at norske påtalemyndigheter har posisjonert seg i offentlig debatt som motstandere av å utvide politiets fullmakter. Den øverste leder for norske påtalemyndigheter, Riksadvokat Tor-Aksel Busch, har advart sterkt mot å omtale terrorbekjempelse som ”krig” og bygge ned personvernet for å ta potensielle terrorister. Riksadvokater er jo vanligvis de som sperrer folk inne, og som må holdes i tømme av politikere, bemerket Høyres Michael Tetzschner på et debattmøte om personvern og terrorisme arrangert av tankesmien Civita 28. februar.

Men overvåkning handler stort sett om langt mer dagligdagse saker enn terrorisme. Som biler. Statens Vegdirektorat vil at alle norske biler skal ha AutoPASS-brikke for betaling av bomavgift. Direktoratet vil at det skal være mulig å følge en hver norsk bil på veien. Brikkene vil registreres hver gang du passerer en bomstasjon. Men AutoPASS-brikker i biler er et alvorlig demokratisk problem, mener direktør i Datatilsynet, Georg Apenes. Når det er så enkelt å registrere all bevegelse langs veiene, vil det etter hvert bli umulig å reservere seg mot å bli observert. Men bryr vi oss? Overhodet ikke. Det store flertallet sier ja takk til forenkling av hverdagen selv om det innebærer overvåkning.

Vi kjører altså i høyhastighetsfilen mot overvåkningssamfunnet, og blåser i om vi registreres og observeres over alt. Vi er i ferd med å få en situasjon der det er mistenkelig å ville gå en tur i butikken, eller kjøre en tur på hytta, uten å bli registrert og fotografert. Bevisbyrden legges på den enkelte borger: Er du uskyldig, må du la deg registrere og fotografere og arkivere hele dagen, hele natten. Hvis du har rent mel i posen, bør du vel ikke frykte at det hele tiden lagres informasjon om deg?

Spørreundersøkelser viser at mannen og kvinnen i gata slett ikke oppfatter det som et problem, at personopplysninger registreres og lagres over alt hvor de beveger seg: i banker, i butikker, på sykehus, gjennom bomringer, og i cyberspace. Hvis det eksisterer et problem, er det heller Datatilsynet, som hele tiden kommer med sin belærende pekefinger. Det er jo så praktisk med alle disse nye teknologiene. Og Georg Apenes er alltid like skeptisk. Jeg har sett det på nært hold selv, da kona mi måtte legge ned Norges første psykologtjeneste på internett fordi det ikke fantes sikker nok teknologi. Georg, din festbrems!

Arkivert informasjon virker så nøytral. Den bare ligger der og venter på å komme til nytte. Men under visse omstendigheter er informasjon dødelig. Stater kan gjøre mye fint, som å lage veier og sykehus. Stater er også det farligste som finnes – det har de vist igjen og igjen siden de oppsto en gang på 1600-tallet. Norge er et koselig lite land, og den norske løven biter sjelden. Men hvis et ondskapsfullt regime kommer til makten, slik det for eksempel gjorde under den andre verdenskrig, blir informasjon om samfunnets borgere livsfarlig.

Arkiver er våpen. I forbindelse med et forskningsprosjekt, spurte jeg en gang en saksbehandler i Statistisk sentralbyrå om hvorfor det ikke er tillatt å registrere personer etter religion her i landet. Fordi det kan misbrukes i et framtidig folkemord, var det enkle svaret han ga. Den informasjonen som vanligvis virker så harmløs, som informasjon om inntekt, politiske holdninger, seksuell legning, etnisk eller nasjonal avstamming, eller om religion, vil ofte bli brukt på forferdelige måter i krig. Det viste folkemordene i Kambodsja, i Rwanda, i Sri Lanka og på Balkan. Alle steder ble arkiver til dødslister.

Trenger vi litt mindre personvern for å få en bedre terrorbekjempelse? Litt mindre frihet for å få litt mer sikkerhet? Politiet bør ikke gå i den samme fella som vestlige lands militære etterretningsorganisasjoner, som innbiller seg at mest mulig informasjon vil gi størst mulig effektivitet. Militære etterretningsfolk har en tendens til å tro at kvantitet er det samme som kvalitet. De glemmer at virkelig effektiv etterretning først og fremst krever mer kunnskap, ikke flere løsrevede satellittbilder av ”masseødeleggelsesvåpen” eller ”terroristleire”. Politiet skriker etter mer ressurser. Og det bør de få i form av høyt utdannede mennesker med allsidig bakgrunn, med språkkunnskaper og sosial intelligens. Ikke i form av nye metoder, nye lover og nye teknologiske duppedingser.

Gentlemen don’t read each others mail. Det er ikke mange gentlemen igjen i verden. Nå leser vi hverandres brev, hverandres e-post, og hverandres skatteopplysninger. Ja, også knipser vi litt med mobilkameraet hvis naboen gjør noe rart. Derfor er det ikke Politiet som trenger videre fullmakter, og heller ikke Statens Vegdirektorat, men Datatilsynet.

Sidespalte i avisen:

Panopticon – det gjennomsiktige fengsel

JEREMY BENTHAM (1748-1832) var engelsk filosof og jurist, og er mest kjent som talsmann for utilitarisme, den filosofiske skole som sier at den moralske verdien til handlinger avgjøres av deres konsekvenser, ikke av sinnelaget eller motivene til den som handler. Bentham ville endre det britiske samfunnet ved å innføre nye lover og en rekke sosiale reformer som ville føre til mest mulig glede for flest mulig mennesker.

SOM ET LEDDi sitt store nyttemaksimerende prosjekt, tegnet Bentham Panopticon, en helt ny type fengsel konstruert på en slik måte at fengselsvokteren kan se alle fangene, mens fangene ikke er i stand til å se om de blir observert eller ikke. Et slikt fengsel skulle gi de innsatte en følelse av at det var en usynlig og allvitende kraft over dem, slik at de oppførte seg ordentlig. Panopticon ville bidra enormt til samfunnets nytte fordi fangenes moral ville bli bedre av overvåkning. Deres arbeidsmoral kunne styrkes, for de innsatte skulle arbeide i fengselet, og samtidig ville samfunnet være beskyttet mot de innsatte.

MEN DET MEST GENIALE med designet til Panopticon, var at den var effektiv. Bentham argumenterte for at fengselet hans straks måtte bygges. Når det først var i drift, ville man ha minimalt med utgifter. Man trengte bare en fangevokter, og når fangene i prinsippet kunne bli observert til en hver tid, ville det ikke være nødvendig for fangevokteren å være på post hele tiden.

BENTHAMS fengsel ble aldri bygget til tross for at filosofen kjempet i årevis for å få myndighetens tillatelse. Men Panopticon er likevel blitt kjent, ikke minst fordi den franske filosofen Michel Foucault ser det gjennomsiktige fengselet med den alt-seende vakten som et symbol på det moderne samfunnet. Det moderne samfunnets synlighet og gjennomsiktighet er en felle, mente Foucault. Stadig mer informasjon om individers bevegelser gir stadig større mulighet for makt. Vi beveger oss mot et samfunn der vi er synlige 24 timer i døgnet, og hvor våre bevegelser kan følges gjennom livet. Hvem som bruker kunnskapen om oss, og til hva, det kan vi ikke kontrollere i lengden.

Kameraene har liten effekt:

Virker kameraovervåkning kriminalitetsforebyggende? I Storbritannia har Innenriksdepartementet (The Home Office) brukt over 170 millioner pund på mer enn 680 prosjekter for kameraovervåkning under tiltaket The Crime Reduction Programme CCTV. Det er lagt stor prestisje i overvåkning som et middel til forebygging av kriminalitet. I 2005 gjennomførte en forskergruppe en analyse av effekten av kameraovervåkning på kriminalitet på 13 steder hvor det var innført slik overvåkning. Bare på ett av stedene, i et parkeringshus, var det mulig å si at kameraovervåkning hadde ført til lavere forekomst av kriminalitet.

Echelon

Echelon er et globalt system for innsamling av informasjon, og er et samarbeid mellom USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand. I følge en rapport fra EU-parlamentet fra 2001 er Echelon i stand til å lytte til telefonsamtaler og lese e-post i hele verden i gigantisk omfang. Informasjonen samles av lyttestasjoner i vennligsinnede land, og samles i National Security Agency i Fort Meade, Maryland, USA. Echelon har alltid hatt til hensikt å skaffe opplysninger om sikkerhetstrusler mot de engelskspråklige landene, men europeiske land har anklaget USA for å ha benyttet informasjon innhentet gjennom Echelon til å skaffe amerikanske aktører fra næringslivet fordeler i konkurranse mot europeiske forretningsfolk.

Publisert: 12. mars 2007