Sosialismen lever merkelig nok videre, om enn mest på papiret skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Jeg og min familie tilbrakte deler av vinterferien i Berlin. Etterpå var vi på kino og så ”De andres liv” – filmen om DDR og livet bak Muren. De yngste barna var ikke en gang født da Berlin-muren falt. For oss voksne virker minnet om de sosialistiske eksperimentene i det gamle Øst-Europa både helt uvirkelig og ufattelig nært.
Jeg har alltid hatt følelsen av at det ikke anses som særlig salongfähig i Norge å minne om at mange av dagens ledere innenfor media, kultur, akademia og byråkrati faktisk støttet de diktatoriske regimene, både i Europa og i andre deler av verden. Da jeg som redaktør av Tidens Tegn i 1997 skrev og publiserte kritiske artikler om daværende justisminister Gerd-Liv Vallas politiske fortid som kommunist, ble det, av pressen selv, betegnet som årets verste presseetiske overtramp. Til dags dato har jeg ikke forstått hvorfor.
Jeg så også en annen sterk film i ferien, ”Uten skjebne”, om de ungarske jødenes skjebne under krigen. Heldigvis er det ingen som mener at dette er en historie som bør forties. Holocaust minnes igjen og igjen. Jeg tok som utdanningsminister bl.a. initiativ til den årlige utdelingen av Benjamin-prisen på Holocaust-dagen i januar.
Men det er også en annen side av historien som vi bør legge oss på minnet. I motsetning til mange andre diktatoriske makthavere kom faktisk Hitler til makten på demokratisk vis. Mange var fascinert av hans program for å bygge velferdsstaten og skape orden. Nasjonalsosialismen var, i likhet med all annen sosialisme, et forsøk på å bygge samfunnet ovenfra. Gjennom nitid planlegging skulle det skapes et godt samfunn for alle. Forutsetningen var at folket oppførte seg ordentlig og ikke lagde for mye ”uorden” i systemet. De måtte gå sånn noenlunde i takt og finne seg i å bli behandlet likt. For mye valgfrihet lot seg altså ikke kombinere verken med Honeckers sosialisme eller Hitlers nasjonalsosialisme. Sosialismen tålte i det lange løp verken frihet eller kunnskap.
Sosialismen fikk heldigvis aldri skikkelig fotfeste i Norge. Arbeiderpartiets planer og programmer ble kraftig moderert, og mer ytterliggående krefter har aldri fått nevneverdig oppslutning. Selv pop-sosialismen til Erik Solheim og Kristin Halvorsen får, tross alt, ganske liten oppslutning.
Personlig har jeg aldri vært tiltrukket av sosialismen. Selv ikke de mest sympatiske og kule sosialistene greier nemlig å skjule sin begeistring for likhet og planlegging ovenfra – eller sin mistro til at private kan gjøre noe godt for samfunnet og sine medmennesker. De snakker til oss på en nesten infantiliserende måte: Bare vi oppfører oss pent og gjør sånn noenlunde som staten sier, så skal vi få lommepenger av staten, og det vil gå oss godt i livet. ”Tråkk ikke på gresset”, sto det overalt da jeg var barn. Det forekom meg å oppsummere datidens trangsyn og trang til å styre oss. Dette synet på gressets ve og vel har heldigvis fortatt seg, men sosialismen lever merkelig nok videre, om enn mest på papiret.
Bare ta en kikk på programmet til SVs ungdomsorganisasjon. Der heter det bl.a.: ”Vi vil ikke bare flikke litt på samfunnet. Vi har større mål. Vi vil erstatte dagens samfunnssystem, kapitalismen, med et sosialistisk folkestyre. (…) Sosialisme betyr å overføre makta fra de få politikerne og kapitalistene som har den i dag til hele folket. Sosialisme betyr å erstatte beslutningene til det blinde markedet med bevisst planlegging til alles beste.”
Man kan jo spørre: Hvem skal ”planlegge til alles beste”? Så vidt jeg leser programmet, er det verken politikerne, kapitalistene, eiendomsbesitterne eller markedet. Så hvem er det da? En stor og sterk leder, og skal vi alle bo i kollektiv? Og hvilke midler skal det egentlig planlegges med uten kapitalister, eiendomsbesittere og markedet? Hvem skal bestemme hvilke sko som skal produseres, og hvem skal betale for produksjonen?
Sosialistisk Ungdom har sikkert et svar, men det tilhører neppe virkelighetens verden. Intet sosialistisk eksperiment har så langt lyktes, selv om venstresiden stadig fester lit til at nye forsøk vil lykkes. Dessverre må det knuses veldig mange egg i forsøkene å skape et sosialistisk samfunn som sosialistene selv i dag vil vedkjenne seg.
Trøsten får være at de fleste sympatiske sosialister i vårt land til forveksling ligner oss andre når det kommer til stykket. Vi har sett det bl.a. i det siste: Ingen fryder seg mer over å vinne konkurransen i mediemarkedet enn redaktørene i bl.a. Samtiden, Klassekampen, Ny Tid og Morgenbladet. De er ikke så glade i markedet, og de er skeptiske til for mye konkurranse, men de liker altså å vinne.
Det er dem vel unt!
Kristin Clemet
Relatert
Blå ungdom
Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning
Historien har fortsatt ingen ende
Da sionisme ble nazisme
Til forsvar for Vesten og Vestens idé
