Ideer

Egennyttige sosialdemokrater

Publisert: 14. februar 2007

Vi er sosialdemokrater så lenge vi tjener på det, ifølge Sosiorasters Dag Inge Fjeld ved lanseringen av Minervas ferskeste utgave. Og nå er det mange som før mente de tjente på den sosialdemokratiske staten som ikke lenger synes at den er verdt prisen. Rune Gerhardsen benektet ikke at den materielle egeninteressen er viktig, men vi må heller ikke glemme at det finnes en ideologisk dimensjon bak folks verdier og partivalg.

Minerva nr 1-07 har «sosialdemokrati» som gjennomgående tema, og inviterte i den anledning til frokostseminar på Café Christiania den 14. februar i samarbeid med tankesmien Civita. Innledere var daglig leder i Sosioraster, Dag Inge Fjeld, og Oslo Arbeiderpartis byrådslederkandidat Rune Gerhardsen.

Klassebegrepet – fortsatt viktig
Dag Inge Fjeld innledet med å legge vekt på at klassebegrepet fremdeles er viktig. Hvilken sosial klasse man kommer fra har mye å si, både for meninger og konsummønster. ”Det postmoderne mennesket”, det klasseløse ”samplede” mennesket som fritt shopper livsstiler og identiteter, er i stor grad en fiksjon. Egeninteressen spiller en stor rolle. Grovt sagt er vi sosialdemokrater så lenge vi tjener på det. I dag er de som stemmer AP i stor grad ansatt i offentlig sektor. Det kan virke som om arbeiderklassen har forlatt sine sosialdemokratiske verdier, og at det er de ansatte i offentlig sektor som har overtatt dem. De som er ansatt i offentlig sektor har en egeninteresse i at offentlig sektor er stor. De som betaler for offentlig sektor gjennom skatter og avgifter er mer skeptiske. Og det er nettopp i ”den betalende klassen” man finner mange fra den tradisjonelle arbeiderklassen: Bygg og anlegg, industriarbeidere, transport osv.

Ved siden av at ”arbeiderklassen” i privat sektor ikke lenger ser sine økonomiske interesser tjent med en kostbar stat, har det etter hvert oppstått et betydelig skille i holdninger og verdier. Arbeiderklassen er skeptisk til ”do-gooders” og de politisk korrekte meningene som i dag frontes av AP og av det såkalte pop-venstre. Påtatt solidaritet virker fremmedgjørende på mange, og mange av venstresidens talsmenn tilhører en helt annen kultur enn ”arbeiderklassen” og fremstår med liten troverdighet. ”Thomas Hylland-Eriksen burde bodd på Holmlia,” mente Fjeld. Da hadde han bedre forstått dem han snakker om, og de hadde kanskje forstått ham bedre også.

Rune Gerhardsen innrømmet at AP hadde en utfordring i forhold til mange av sine tradisjonelle velgere. Men Gerhardsen påpekte at menneskene er individuelle på en helt annen måte i dag enn de var tidligere, så man må finne en individuell tilnærming til de kollektive godene, noe som langt fra er enkelt. Mange har nok også en intellektuell tilnærming til politikk, ikke bare en materialistisk. Det er riktignok vanskelig å få øye på en ”arbeiderklasse”, men det betyr ikke at folk har forlatt de gamle verdiene. Han viste til målinger som viser at 60-70 prosent av velgerne er positive til sosialdemokratiske verdier, men at det var ”et problem å få dem til å stemme sosialdemokratisk.”

Fjeld påpekte at de partiene som på en troverdig måte klarer å folkeliggjøre seg, oppnår suksess. Toryene under Thatcher, Republikanerne i USA, og Høyre under Nordvik/Willoch er eksempler på dette. I dag er kanskje denne folkeliggjøringen best illustrert ved FrP, som nettopp har ”for folk flest” som slagord.

Hva er det så som kjennetegner ”folk flest”? Dag Inge Fjeld pekte på fire parametere: Man kan synge ”My Way” på nachspiel uten ironisk distanse, man anser Idol på TV2 både som underholdning og som et kulturprogram, man handler på Svinesund uten å skamme seg, og man anser Holmgang på TV2 som et relevant debattprogram. En annen tydelig forskjell mellom ”folk flest” og de som ”er fine på det” ser man i forhold til kongehusene. De som ”er fine på det” betrakter kongehusene som verdifulle symboler, og setter dem inn i historisk kontekst, men har ingen anelse om hva som faktisk foregår i dagens moderne kongehus. Dette i sterk motsetning til ”folk flest”, som med stor interesse følger med i medias konge- og kjendisstoff, og er oppdaterte på de kongeliges rolle i dagens samfunn.

Rune Gerhardsen grep også fatt i kulturelle skiller, og at det for mange var svært viktig å skjule at man var ”harry”. Dette er ikke noe nytt: Et treffende eksempel på dette er alle dem som i relativt gamle dager kjøpte seg video ”for å ta opp Dagsrevyen”, som de sa.

På spørsmål fra salen og Fjeld avviste Gerhardsen at Arbeiderpartiet kunne slå seg til ro med å bytte ut sine tradisjonelle arbeidervelgere med ”mellomlaga” i offentlig sektor. Dersom man rendyrker partienes egeninteresse, som er å vinne velgere, er en velger like god som en annen, men Gerhardsen avviste denne måten å tenke på. Partiets historie og verdier gjør at en arbeidervelger i Groruddalen rett og slett er viktigere for dem enn andre velgere. Som han uttrykte det: Den dagen velgerne strømmer til dem fra Vestkanten må de ”ta en samling”.