Betydningen av frihandel for Norge er tema i denne artikkelen av
Vibeke H Madsen, adm direktør i HSH og medlem av Civitas fagråd. Artikkelen er skrevet for Civitas nyhetsbrev.
Norge og frihandel
av Vibeke H Madsen, adm.direktør i HSH og medlem av fagrådet i Civita.
”Norge er et lite land i verden”. Det er et faktum vi i og for seg godt kan minne oss selv om nå og da. Men selv om vi bare utgjør 0,1 prosent av verdens befolkning, står vi for 1,2 prosent av verdens eksport og 1,1 prosent av importen. Handelen med andre land gjør Norge større – og rikere.
Handelen har gitt mange nordmenn velstand opp gjennom historien, og internasjonal handel vil være en forutsetning for vår velstand også i tiden fremover. Slik er det også for våre handelspartnere. Alle land tjener på internasjonal handel ved å utnytte sine komparative fortrinn.
Mer enn for de fleste land er Norges verdiskaping og velstandsutvikling svært avhengig av gode rammevilkår for handelen med andre land. Verdien av Norges totale eksport og import av varer og tjenester utgjorde i 2001 hele 75 prosent av den samlede verdiskapingen (BNP) i Norge, mens gjennomsnittet for alle verdens land er omkring 45 prosent. Utenrikshandelen betyr altså mer for Norge enn for de aller fleste andre land.
Dette gjør at Norges verdiskaping og velstandsutvikling er svært avhengig av gode rammevilkår for handelen med andre land. Norske industrivarer, ikke minst vår fiskeeksport, møter likevel fremdeles betydelige tollbarrierer på mange markeder. Bruk av beskyttelsestiltak og antidumpingsavgifter er et økende problem og undergraver markedsadgangen. Gode internasjonale kjøreregler er derfor spesielt viktige for små land, og Norges langsiktige mål er å få avviklet all toll på industrivarer.
Da er det et paradoks at Norge fremstår som en av de største bremseklossene i Doha-forhandlingene i WTO. Det er få om enn noen land som har høyere importbarrierer på matområdet enn Norge, og regjeringen har vist liten vilje til å justere forhandlingsposisjoner på landbruksområdet – som er nødvendig for å komme videre i Doha-runden. De norske forhandlerne har plassert seg i en gruppe av rike land som motsetter seg økt handel med landbruksvarer. Norge har også gjemt seg bak USA og EU og sagt at det er deres ansvar å få forhandlingene i havn.
Omdømme
Som et lite land i verden – som ikke har verdenssamfunnets argusøyne på seg – kan det tenkes at en slik strategi kan lykkes uten at det fører med seg motreaksjoner og svekker Norges omdøme. Slik er det imidlertid ikke lenger. Vi har i kjølvannet av Doha-forhandlingenes sammenbrudd sommeren 2006 erfart at WTO, Verdensbanken, EU og utviklingsland følger med på vår adferd. Få dager etter at WTO-forhandlingene strandet, ba EU om nye bilaterale landbruksforhandlinger, hjemlet i EØS-avtalen. EU har særlig søkelyset på bearbeidede landbruksvarer og er fullt klar over Norges avhengighet av eksport av fisk og industrivarer til EU.
Når det gjelder omdømmebelastning, er det ikke fra EUs side, men fra utviklingslandene at presset vil øke mest. Doha-runden skulle være utviklingslandenes forhandlingsrunde, og søkelyset er på de rike landenes importbarrierer og subsidier.
Vi ligger på topp både når det gjelder tollbarrierer og subsidier på matområdet. Når Norges mål er å få avviklet all toll på fisk og industrivarer, klinger det dårlig for vår goodwill at vi tviholder på tollbarrierer som både er urimelig høye og som i flere tilfeller gjelder produkter som vi ikke produserer selv.
OECDs indeks for utviklingsvennlighet sammenligner OECD-landene ut fra deres bidrag til utvikling og fattigdomsbekjempelse. Norge havner her midt på treet. Handelspolitikken, som tillegges avgjørende vekt i forhold til utvikling, slår negativt ut for Norges del.
Utviklingsfiendtlig
De aller fattigste landene (MUL) har toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle varer. Alle de andre utviklingslandene derimot, som for eksempel Kenya, Vietnam og Guatemala, møter tollmurer i mange 100 prosentklassen for ulike landbruksvarer. I realiteten har utviklingsland utover MUL, få eller ingen preferanser på det norske markedet og må konkurrere på lik linje med alle andre land.
Det er f.eks pussig at Tanzania er et MUL-land mens Kenya ikke er det og at et land som Guatemala kommer handelspolitisk sett i samme klasse som Kuwait og Brasil. Det kan naturligvis ha sammenheng med at Kenya og Guatemala faktisk har landbruksvarer med et visst omfang og potensial til å komme inn på det norske markedet. Så selv om Norge har engasjert seg sterkt for fred og utvikling i Guatemala, er det grenser for hvor mye honning og andre landbruksvarer vi vil ta imot. Vi kjøper riktignok en liten honningkvote, som på mystisk vis forsvinner i møtet med Honningsentralen – en av samvirkeaktørene som dominerer sitt felt på det norske markedet.
De tollfrie kvoter som er etablert fordeles som regel ved auksjon. Dette fordyrer importen betraktelig, og bidrar ikke til å stimulere handelen, men det motsatte.
Det er heller ikke lett å bli klok på mange av de norske tollsatsene og den logikk som måtte ligge bak. Gjennomgående er begrunnelsen for toll at norsk produksjon skal beskyttes. Men hvorfor er det da en tollsats på 12,92 for palmehjerter? Eller hvorfor er det toll på kokos-, palmekjerne- og bambusolje?
Og når det gjelder tollsatsene på varer vi produserer, er det mye å gå på. Det er nok å nevne 555 % toll på kylling.
For å få i gang virksomhet i de aller fattigste landene er vi også nødt til å hjelpe til. Mange av de fattigste landene, særlig i Afrika, trenger hjelp til å få i gang handelsvirksomhet. I HSH har vi nå i tre år arbeidet med et prosjekt for å fremme import fra fattige land. Vi har høstet gode erfaringer fra bl.a Kenya, Uganda og Vietnam, og arbeidet forsterkes.
At vi åpner opp litt mer for utenlandske varer har en viktig signaleffekt overfor omverdenen – ikke minst overfor utviklingsland, som forlanger at industrilandene etterlever sine løfter om en friere, mer jevnbyrdig og mer rettferdig verdenshandel. Om utviklingslandene skal få ta en større del i verdenshandelen, må også Norge og andre industriland avvikle eksportsubsidiene. Når pengesterke land subsidierer sine eksportvarer, har ikke de fattige landene nubbesjans.
Alle tjener på handel over landegrensene
Forrige globale forhandlingsrunde, som førte til etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), har gitt WTOs medlemsland samlet en økonomisk gevinst på 500 milliarder dollar. Dette har kommet forbrukerne og hele samfunnet til gode. Utviklingslandene har imidlertid i liten grad fått del i dette. Derfor skulle Doha-runden være «utviklingsrunden» – og sette utviklingslandenes interesser øverst.
Globalt vil ny avtale om reduksjon av handelshindringer, dersom vi får WTO-forhandlingene i gang igjen, innebære en gevinst på om lag 600 milliarder dollar. Dette er penger som både fattige og rike land kan bruke på f.eks helse og utdanning. Verdensbanken har anslått at dersom Afrika øker sin markedsandel av verdenshandelen med bare 1 prosent, vil det gi en inntekt for Afrika på 70 milliarder dollar.
For Norge er det også vesentlig om kjørereglene er globale – og like for alle – enn om de er bilaterale og regionale. I en verden med svake globale kjøreregler står små land som Norge svakere – i likhet med utviklingslandene.
Doha-runden er derfor i Norges interesse. Jeg mener også at det er i vår interesse å legge om landbruksstøtten, både av hensyn til verdiskapingen i norsk matproduksjon på sikt og av hensyn til våre helhetlige handelsinteresser. Norges holdning i WTO-forhandlingene er også avgjørende for vårt omdømme som global spiller og utviklingslandenes venn.
Relatert
Sykepleierne må gi for å få
EØS: Erfaringer og alternativer
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
Europeiske småstater og EU
Sykepleiere tjener godt
