FN i våre hjerner

FN er jo i våre hjerter: det er lite annet nordmenn har et så varmt forhold til. Vi sier FN som om det var den sekulære Gud, og sier helst ikke mer: Om vi må si NATO eller EU, er det med skepsis. Vi føler oss vel med FN; det er stedet for alle gode ting i vår utenrikspolitikk. Vi har et varmt, emosjonelt og dypt normativt forhold til FN, mens vårt like normative forhold til for eksempel USA er kjølig til rent negativt, skriver professor i statsvitenskap og medlem av Civitas fagråd, Janne Haaland Matlary.


 Vi liker ikke at en aktør har så mye makt og at den brukes. Men det normative skygger for det viktigste, nemlig den nøkterne analyser av makt og interesser som er den internasjonale politikkens valuta.


 


Hvordan ser det ut dersom FN flytter over til våre hjerner i stedet?


 


I forrige uke var jeg både i FN og Pentagon. Mens FN omsvøper en med den politiske korrekthetens klamme hånd, er Pentagon stedet for Dr. Strangelove-assosiasjoner. Nordmenn foretrekker FN, dialog, fredsmegling, utviklingshjelp, multilateralt diplomati, internasjonal rett og for øvrig alle gode ting. Man er innbitt skeptisk til USAs utenrikspolitikk: den er militaristisk, unilateral, konfrontatorisk, farlig – vi holder avstand og moraliserer over den. Det er også et sterkt element av gratispassasjerholdning her: vi regner med at USA tar seg av ’dirty jobs’ hvis det virkelig blir krise, gjerne mens vi tar avstand fra det. Om Iran snart er i stand til å true Norge med langdistanseraketter med atomstridshoder, er det liksom ikke relevant for oss. USA sørger for et missilforsvar for Europa. Og Afghanistan som krigsområde for bekjempelse av Taliban vil vi ikke snakke om, men om Afghanistan som område for norsk utviklingshjelp. Det er fint å være lite land i verden, for vi kan i noen grad skylde på at de store får ta det store ansvaret for verdensorden. Men retorisk snakker vi jo nesten alltid om ’internasjonalt ansvar’, så vi vil gjerne være store så lenge det er behagelig.


 


  Men det som siger inn når man besøker FN og Washington er maktesløsheten i FN versus makten i byen lenger sør. FN er i realiteten satt sterkt på sidelinjen i internasjonal politikk og er preget av en rekke skandaler; den siste er at lederen for ”Olje for Mat”-programmet er siktet for korrupsjon. Paradoksalt men sant er det slik at når USA mister interessen for FN, mister også FN det meste av sin makt. Den nye generalsekretæren Ban har såkalt ’reform’ som første post på programmet, det betyr å ta krafttak mot et overbyråkratisert og ineffektivt system, med USA som pådriver. Kun dersom FN gir bedre resultater enn andre aktører, vil vi bruke FN, sier man fra amerikansk hold. Det heter ”effektiv multilateralisme” er ikke ulikt vår effektivitetsstyring: hvorfor beholde organisasjoner som ikke leverer?


 


Mitt poeng er at FN avhenger mest av alt av USA, og at et FN uten makt er lite verdt. USA påpeker to ting: FN gir like mye makt til diktaturer som til demokratier, og det er et problem. Videre viser man til at internasjonal rett kan tolkes i mange retninger, og at ingen stat egentlig underlegger seg en internasjonal organisasjon når dens interesser strider mot dette.


Begge disse poengene er viktige og riktige, og spenningene i FN vil derfor alltid bestå. Man vil forsøke å lirke diktaturene i demokratisk retning og tolkningen av folkeretten i egen retning. Vi bør derfor slutte å anse FN som noe endelig som har egentyngde og forstå at FN kun er en arena for internasjonale forhandlinger og et sikkerhetsråd som i noen grad begrenser stormaktsinteresser mht militærmaktbruk. I tillegg er FN stedet der menneskerettighetene først ble nedskrevet, noe som gir FN-pakten spesiell legitimitet. Men uten stormaktsengasjement er FN dødt. Norsk FN-politikk bør derfor konsentrere seg om å få USA interessert, noe man også gjør gjennom reform-arbeidet. I sannhet er FN-sekretariatet overmodent for nedskalering og endring, her jobber 8000 personer i konkurranse med andre FN-organisasjoner i Geneve og Roma som også er store byråkrater, ofte på gammeldagse måter med sterke egeninteresser, nedfelt i politiske prosesser som går år inn or år ut, i et språk som kalles ”Unese” (FNsk) hvor graden av politisk korrekthet er ekstrem. Men det er ikke lenger nok å pretendere eller til og med genuint ville det gode; man må vise til resultater. Jeg har lidd meg gjennom mang en FN-konferanse med innlegg på innlegg med de samme meningsløse formuleringene og hyklerske innhold, og ofte er det de mest korrupte regjeringer som snakker det mest politisk korrupte språket.


  Tiden da dette var akseptert er nå over, ikke minst takket være USA. Fra norsk side har erkjennelsen av berettiget kritikk av FN sittet langt inne, like langt inne som erkjennelsen av USAs makt. Vi kan mislike begge faktorer, men den første kan vi i alle fall gjøre noe med, og derved gjøre FN mer attraktiv for USA.


 


(kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 23.01.07)


 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »