Økonomi og velferd

Frokostseminar: Victor Norman og Kalle Moene om Milton Friedman

Publisert: 14. desember 2006

Det var «stinn brakke» i morgentimene på Hambros Cafè i Oslo da professorene Kalle Moene og Victor Norman innledet om Milton Friedman og hans betydning. – Det er klare fellestrekk mellom fredsprisvinner Muhammad Yunus og Milton Friedman, mente Kalle Moene.

Over hundre mennesker var samlet på Civitas frokostseminar om den nylig avdøde Milton Friedman. Oppmøtet skyldtes ikke minst også de dyktige foredragsholderne Kalle Moene og Victor Norman. Økonomiprofessorene, som selv er svært kompetente  kommunikatorer, fremhevet spesielt denne evnen hos Friedman. – Han var  antagelig den dyktigste kommunikatoren av alle samfunnsøkonomer, sa Norman.

Ifølge Norman er det spesielt  tre ting Friedman vil bli husket for:  For det første det rent fagøkonomiske bidraget innen pengeteori og pengepolitkk. Her har han gitt viktige bidrag og det var for dette arbeidet han ble tildelt nobelprisen i økonomi. For det andre vil han huskes for sitt sterke engasjement for markedsøkonomien som system. For det tredje vil han huskes som en sterk eksponent for positivistisk vitenskapsteori.

– I Norge blir Friedman betraktet som ekstrem og dermed nærmest avfeid. Da jeg studerte på østkysten i USA på 1960-tallet ble derimot Friedman og «Chicago-skolen» tatt alvorlig og ansett som en rival til den mer moderate eller sosialdemokratiske tilnærmingen til faget, sa Norman.

Han understreket at Friedman selv, i motsetning mange økonomer i ”Chicago-skolen”, aksepterte de grunnleggende forutsetningene i keynesianismen. Derimot tok Friedman sterk avstand fra enhver ”eksperimentering” med pengemengden.

– Det finnes to typer økonomer: De som virkelig tror på markedet og de som ikke tror alternativet til markedet fungerer. Her er det en stor forskjell. I den senere tid er det stadig flere som ikke tror på et alternativ til markedet. Friedman var av dem, som med større overbevisning enn de fleste, trodde på markedet,  sa Norman og la til at Friedman selv var veldig inspirert av Hayek: – Selv leste jeg Hayek for første gang før dette møtet i dag og syntes det var fryktelig spennende, sa han.

Norman tok opp Friedmans ekstremt positivistiske syn. – Friedman mente at testen på hvorvidt en teori er god er dens evne til å forklare virkeligheten. Følgelig mente han at testen på hva som var god økonomisk politikk var resultatene og ikke intensjonene. Intensjonene er uinteressante dersom resultatene er dårlige, sa han og la til at dette er en type tenkning vi godt kunne hatt mer av.

– Friedman fikk stor politisk innflytelse da han var en eldre mann. I hele sin karriere som fagøkonom hadde han vært å regne som en ensom ulv i en tid hvor det var tilnærmet konsensus blant økonomer om ”felleskapsløsninger” og blandingsøkonomi. Jeg tror faktisk han nøt å stå alene og være en økonomisk politisk opposisjonell i hele sin aktive karriere som økonom, sa Norman.

Kalle Moene sammenlignet Friedman med årets fredsprisvinner Muhammed Yunus: – Begge vokste opp i relativt korrupte omgivelser og ble tidlig skeptiske til offentlige myndigheter og politikk. Begge har sterk tro på privat sektor og markedsløsninger for å fremme vekst og velferd. Men, de skiller lag på et viktig punkt: Mens Friedman er kjent for sine argumenter mot at bedrifter har et sosialt ansvar utover å skape verdier for eierne, appellerer Yunus til at næringslivet bør ta større sosialt ansvar. Yunus argumenterer for en ny type bedrifter – ”Social businesses” – som ikke skal gi eierne fortjeneste, sa Moene

Moene mente at Friedman var en viktig ideolog som kombinerte sterke meninger med gode argumenter. – Alt for mange økonomer er redde for å ha et ideologisk utgangspunkt, sa han.

Moene tok også opp et paradoks hos Friedman og andre kjente liberale økonomer:  – Det er et problem at noen liberale økonomer kan bli så skeptiske til politiske løsninger at de flørter med antidemokratiske krefter. Dette var tilfellet for Pareto i Italia under Mussolini og til dels for Friedman i forhold til Pinochets Chile. Jeg tror ikke Friedman likte de kreftene han flørtet med. Nettopp derfor ble jeg, og mange med meg, så skuffet over at en som var så genuint opptatt av frihet lot seg bruke av en diktator”, sa Moene og la til at Friedman senere har brukt begrepet ”Det chilenske mirakelet” om overgangen fra diktatur til demokrati i Chile.

I debatten og spørsmålsrunden etter foredragene svarte Moene at han også vil være skeptisk til økonomer som lar seg bli brukt av Kina i dag. Norman sa seg enig: -Snakker man om det ”kinesiske mirakelet” så gir man samtidig en honnør til et regime som ikke fortjener det, sa han. Det store spørsmålet er om friere økonomi i Kina vil lede til krav om sivile rettigheter og demokrati. Her var Moene var forsiktig optimistisk.