Ideer

Til statsministerens forsvar

Publisert: 15. september 2006

Statsministeren mistenkes for å være det han er, nemlig en tilhenger av globaliseringen og markedsøkonomien. Men, Stoltenberg underkommuniserer markedets betydning, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet (15. -21. sept. 06)

Statsminister Jens Stoltenberg har det ikke lett om dagen. Sykelønnsfadesen er riktig nok selvforskyldt, men likevel. Når det først rakner, er det brutalt. For bare noen måneder siden var han et politisk geni. Nå er han redusert til en amatør og teknokrat

Men midt i det hele tok statsministeren seg tid til å skrive et langt innlegg om noe han brenner for. Han ringte selv til tidsskriftet Samtiden og spurte om å få skrive et innlegg ”mot framtidspessimismen”. Budskapet hans er i all enkelhet dette:

Det er ikke sant at utviklingen går i gal retning. De siste 20 årene har gitt flere mennesker større frihet og større velstand enn noen gang tidligere i historien. Det er mange negative og smertefulle virkninger av globaliseringen, men nettovirkningen er positiv: Barnedødeligheten synker, og levealderen går opp. Inntektene pr innbygger har steget sterkt, og andelen fattige synker. Flere mennesker lever i fred og under demokratiske forhold. Det er til og med visse positive utviklingstrekk når det gjelder miljøet.

Stoltenberg er påpasselig med å understreke at verden fortsatt står overfor store og nye problemer, men mener at det tross alt og likevel er grunn til å være optimist. Problemer som er erkjent, blir ofte løst. Men det krever politisk handling.

Men Stoltenberg, stakkar, ble møtt av en storm av protester. En surmaget Espen Søbye mener at statsministerens budskap er både latterlig og bakstrebersk, mens andre er enig med Ap-høvdingen Finn Lied: Statsministeren burde heller vært sjef i Statistisk Sentralbyrå. Det virker som om de ikke tåler at statsministeren er økonom og bruker noen tall for å illustrere hvordan det går med for eksempel barnedødeligheten i verden.

Sannheten er nok at statsministeren mistenkes for å være det han er, nemlig en tilhenger av globaliseringen og markedsøkonomien. Akkurat nå leder han riktig nok en rødgrønn regjering som har vunnet et valg på å snakke nedsettende om markedet og privat sektor. Derfor underkommuniserer Stoltenberg i sin artikkel markedets betydning for verdens fremskritt. Men motstanderne hans kjenner tydeligvis lusa på gangen.

Reaksjonene viser at det neppe er sant, som mange sier, at samfunnsdebatten i vår tid er preget av et slags nyliberalt hegemoni. Bare kort tid etter at Fukuyama proklamerte ”the end of history” og de liberale demokratienes endelige seier over den overdrevne statstro, planøkonomi og politiske ensrettig, blomstret kapitalismekritikken opp igjen. Klassekamp ble erstattet av kamp mot globalisering, noe som bl.a. kom til uttrykk i etableringen av Attac og i et vell av globalt bestselgende (og godt markedsførte!) anti-globaliseringsbøker, som for eksempel No Logo og Globaliseringsfellen. En av de siste markedskritiske bøkene som har kommet ut her i Norge, og som har fått stor oppmerksomhet, er Bent Sofus Tranøys ”Markedets makt over sinnene”. I Norge har vi ikke en eneste avis, bortsett fra Dagens Næringsliv, som har en uttalt markedsvennlig profil. Bare en ganske nøktern og moderat artikkel som den Stoltenberg har skrevet, er nok til å utløse avskyresolusjoner. I Samtiden blir han, nærmest før han er kommet til orde selv, imøtegått av de fleste av de andre skribentene, som stiller seg sterkt kritiske både til markedet og globaliseringen.

Men Stoltenberg kunne gått lenger: Markedet er nemlig i seg selv et resultat av politisk styring, og det er helt avhengig av politisk handling. Markedet kan ikke lage sine egne rammebetingelser. Politikken skal sette grenser for markedet, regulere der markedet ikke kan virke og beskytte de markedsfrie rom. Men politikken skal også sørge for at vi har velfungerende markeder når det er best. Fremveksten av slike velfungerende markeder er nemlig også en viktig årsak til den fremgang Stoltenberg skriver om.

I skrivende stund er sykelønnssaken på vei over i en ny fase. Det rapporteres om full seier til Valla, fordi det nå skal settes ned et utvalg som skal vurdere om det er andre måter å spare 2,5 milliarder kroner på. Men løsningen er oppsiktsvekkende. Regjeringen ikke er i stand til å finne alternativ dekning for sin egen pengebruk og velger i stedet å privatisere politikken. Det er i sannhet en ganske underlig fremgangsmåte for en regjering som gikk til valg på å stoppe privatiseringen.

(Innlegget har tidligere vært trykket i Morgenbladet 15.-21- sept. 06)

Publisert: 15. september 2006