Demokrati og rettigheter

Borgerlige under falsk flagg?

Publisert: 10. april 2006

Hva er borgerlig politikk i dag? ”Keine Experimente” og ”Stay the Course” eller å våge mer frihet? Gå mot sentrum fordi velgerne er der nå, eller bli flinkere til å argumentere for et alternativ til sosialdemokratiet, fordi man faktisk mener at det finnes et alternativ? Det virker som om meningene er delte innad i ledende borgerlige partier i Europa, skriver Dag Ekelberg.

David Cameron, Toryenes wonderboy, har utvilsomt beveget partiet mot sentrum. Nylig snakket jeg med en av partiets rådgivere som helt åpent fortalte at man ikke ville vinne neste valg uten at man sluttet å snakke om skatteletter. Hvem skal da snakke om skatteletter? Blair gjør det ikke. Blair som ellers gjerne roses av konservative fordi han har videreført mye av Thatchers politikk, har økt skattene i sin regjeringstid. Kanskje er det betegnende at Cameron holder viktige politiske taler hos sosialdemokratenes svært  dyktige tankesmie Demos? Han kunne valgt å holde tettere kontakt med en av de mange mer eller mindre vitale tankesmiene på høyresiden, tankesmier som spilte en svært sentral rolle for Thatcher i sin tid. Cameron har også fått flere doser ”pepper” fra tidligere sentrale politikere i partiet som lurer på hva som er i ferd med å skje.

Moderaternas Fredrik Reinfeldt styrer et høyreparti i medvind. Reinfeldt har forlatt Gösta Bohman og Carl Bildts tydelige liberal-konservative linje og trekker partiet mot sentrum i  håp om å utfordre Göran Persson til høsten. Er det det som skal til, må man forlate den politikken velgerne forbinder med høyresidens løsninger for å vinne oppslutning?

I Tyskland er høyresiden splittet. På den ene siden har man det ukemagasinet Der Spiegel i en artikkel (nr1/06) om CDU, kaller  ”Altbürger” (gammelborgere) og på den andre siden har man ”Reformbürger” (reformborgere). Andre begreper som har blitt brukt for å forklare denne konfliktlinjen er ”modernister” og ”statikere”. Det er altså en konflikt mellom statikerne/gammelborgerne som, enkelt sagt, frem for alt ønsker sikkerhet og vern mot risiko. De vil ha en sterk stat og få forandringer i dagens velferdssystemer (”Keine Experimente”). Modernistene/Reformborgerne ønsker på sin side radikale velferdsreformer, mer egeninitiativ, mer risiko, mindre stat og mer marked. Begge grupper stemmer i Tyskland på CDU/CSU eller FDP, altså partiene til høyre for sentrum. Begge grupper har sine talsmenn. I CDU sier Friedrich Merz at CDU må være et borgerlig parti for radikale reformer, ellers vil reformistene forlate partiet til fordel for andre partier. Edmund Stoiber svarer at jo mer markedsliberale man er desto færre stemmer får partiet – og jo mer «sosiale» man er desto flere stemmer tar de konservative fra sosialdemokratene i SPD.

Har det blitt slik at høyrepartiene har mistet troen på sine egne løsninger og desperat prøver å bli populære ved å adoptere politiske hovedmotstanderes politikk? Seiler man under bekvemmelighetsflagg? Mener man selv at det man gjerne forbinder med tradisjonell høyrepolitikk er usosialt?

I følge Der Spiegel har de borgerlige en utfordring fordi man vil være konservativ og ”nyliberal” på samme tid: Man vil ”reformere for å bevare” – slå ring om tradisjonelle verdier som sparsomhet, moderasjon, felleskap, gudstro og familien. Samtidig skal man argumentere begeistret for global kapitalisme, fleksibilitet i arbeidslivet og konkurranse. Det er flere gode poenger i Der Spiegels artikkel men denne konfliktlinjen mellom forandringsvegring og forandringsiver gjør seg nok like gjeldende i andre partier. I Norge kjenner vi den best fra Arbeiderpartiet i de senere årene.

Men, hva med høyrepartiet i Norge? Høyre har så visst ikke råd til å vaie med noe bekvemmelighetsflagg for tiden. Forhåpentlig blir man ikke inspirert av sitt svenske søsterparti til å søke mot midten i politikken. Der er det proppfullt! Ingen er bedre sosialdemokrater enn Arbeiderpartiet. Men, det man kan lære fra Sverige er viktigheten av å bygge en koalisjon, lenge før valget, med alle partier til høyre for sentrum. I så fall må man være tydelige og vise velgerne at man ihvertfall selv tror på et alternativ til sosialdemokratie