Ideer

– Ikke tro på det som skrives eller sies i media

Publisert: 1. mars 2005

Hva er viktig i samfunnsdebatten? Gir media oss et innhold i samfunnsdebatten hvor det vesentlige prioriteres? Reflekterer media den politiske prosessen, eller er det den politiske prosessen som reflekterer media? Er media mest opptatt av sin egen dagsorden? Ser vi en utvikling bort fra mangfold og i retning av ensretting og flokkmentalitet? Kan vi stole på media som det helt avgjørende korrektiv i samfunnsdebatten? …Og hva sier det når en hel forside i Dagbladet er viet ”intern krangel i Idol-juryen”? Dette var spørsmålene som ble reist i innledningen hvor Stig Björn Ljunggren holdt hovedinnlegget

Den svenske statsviteren og mediaeksperten Stig Björn Ljunggren, (nylig plassert som nr. 87 på listen over de 100 viktigste opinionsdannere i Sverige) hevdet at mediene er en del av makten – de er langt fra å være en utenforstående aktør i dag.

«Den politiske journalistikken har gått fra å være underdanig referende til en fase med revolver-journalistikk for så å bli åpent opponerende i debatten” sa han. ”Media organiserer den politiske samtalen i dag. Det er ikke lenger slik at media speiler politikken, det er omvendt.”.

 Ljungren understreket at i all klagingen over mediene skal vi huske på at de faktisk gjør det de er satt til å gjøre, nemlig å gi sine eiere avkastning. Det behøver ikke bare å være i form av penger. Media er en industri, sa han, og i motsetning til all annen industri i våre land så er den voksende. Vi trenger denne opplevelsesindustrien. Men når det blir flere aktører må man gjøre noe for å fange folks oppmerksomhet hele tiden. Dette rammer den analysedrevne journalistikken som blir for krevende for mange.

Kritikken mot mediene er alt for rettet mot avsenderen. Typisk er oppfatningen om at ”alle journalister er kommunister” eller på den annen side at ”alt bestemmes av pengemakten”, mener han. Ifølge Ljungren har begge leire rett, men det er ikke det som er interessant. Det er ikke avsenderen men mottageren som er interessant. Mediekonsumentene må bli langt mer kritiske til det de blir servert. ”Folk bør ha som utgangspunkt at det de blir fortalt i mediene ikke stemmer. En opplysning bør komme fra to, av hverandre uavhengige kilder, før man kan tro på det. Dette bør være en grunnleggende kritisk holdning hos alle oss mediekonsumenter” sa han og la til at dette jo ikke er helt uvanlig i dag når det gjelder leger eller lærere. ”Alle yrkesgruppers betydning har blitt devaluert – det bør også gjelde for journalister”.

Avslutningsvis understreket Ljunggren betydningen av ”bloger” og mailinglister som viktige verktøy for redigert informasjon. ”Det er i det store og hele en positiv utvikling når stadig flere lærer seg å håndtere mediene kritisk på egenhånd”.

”Debatten om medienes samfunnsrolle må aldri hvile” innledet Per Edgar Kokkvold og støttet Ljunggren i at en kritisk offentlighet må overvåke mediene, ikke politikerne. Kokkvold var derimot uenig i at medienes primære oppgave er å gi eierne avkastning, i hvert fall er avkastning i form av annet enn penger vel så viktig. Han viste til eksempelet med den svenske redaktøren og aktive anti-nazist Torgny Segerstedt og hvordan han ble boikottet og trakassert. Eieren av avisen holdt allikevel, tross økonomiske vurderinger, sin hånd over ham. ”Har vi eiere i media i dag av samme format? Jeg tror ikke det” sa Kokkvold.

Kokkvold mente at mediene har blitt langt flinkere til å avdekke kritikkverdige forhold hos de mektige. Derimot trodde han ikke medienes dekning av den politiske debatt var spesielt berikende. ”Partipressen er heldigvis død men i dag er utfordringen å hindre den type avideologisering som gjør at alle medier mener det samme” sa han og la til at det er bra at dogmene er døde og alle alle ideologier må være åpne for kritiske blikk. ”Derfor skal ikke journalister være ideologer”.

”Det var påfallende at alle ledende aviser i Oslo på lederplass oppfordret sine lesere til ikke å støtte George W. Bush i siste presidentvalg. Ingen var uenige. Men, når de uttaler seg om partivalg i Norge, et land hvor nordmenn faktisk har stemmerett, så tør ingen å si klart hvilket parti man støtter.” sa Kokkvold.

”Politisk journalistikk er ikke konsentrert om følgene av beslutninger men om det politiske selskapsspillet” sa han og la til at dette er et demokratisk problem.

John Olav Egeland startet sitt innlegg med å understreke at Dagbladet ikke har planer om å oppfordre sine velgere til å stemme Venstre i høstens valg. Egeland tok avstand fra det han mente var determinisme hos Ljungren og var også uenig i at mediene har så stor makt. ”Mediene har betydelig makt og det bør de ha” sa han og la til at Ljungren underslår at journalistenes makt langt på vei balanseres av makten til informasjonsrådgivere og pr-folk som har blitt en tallrik yrkesgruppe de senere år. Han mente at mediene i dag ofte er et speil av andres meninger, slik de er formidlet av informasjonsbransjen.

Egeland mente at medienes økende karakter av ren underholdning i stor grad skyldes at dette er en veldig billig type journalistikk. Fellesinformasjon er omtrent gratis og man kan bare gi det en vri eller tilpasning som gjør at alle kan bruke det. Samtidig har prisen på god journalistikk blitt veldig høy ettersom journalister har blitt en del av lønnslederne i samfunnet.

Sjekk Stig Björn Ljunggrens egen blog på www.ljunggren.com