Ideer

Mens vi venter på dissidenter: radikalisme på norsk

Publisert: 19. august 2004

Uansett hva vi mener om radikale intellektuelle, så er de unike ved at de har hatt to vidunderlige liv. I sitt første liv gjorde de alle feilene, i de andre profiterte de på dem, skriver Nina Witoszek, medlem av Civitas fagråd, i Dagbladet 14.08.04.

En av de beste illustrasjonene på denne enestående prestasjonen finner vi i en fersk erklæring fra John Michelet, den norske venstresidens skinnende stjerne, i anledning av hans 60-årsdag: ”Jeg har alltid vært ytterst på venstresiden i opposisjon til alle,” forklarer han. ”Til og med til venstresiden. En evig dissident.” (Aftenposten 14.7.04)

 ”En evig dissident” høres spennende ut. Jeg forstår at vi lever i en tidsalder hvor det er stadig vanskeligere å skille mellom opposisjonelle og konformister, kriminelle og ofre, rasjonalitet og stupiditet, politikk og teater, mann og kvinne (det er nok å tenke på de utallige e-posttilbudene med tilbud om å forlenge min penis). Og likevel er det noe dypt urovekkende ved Michelets bruk av begrepet ”dissident”. Fordi det er en vesentlig forskjell mellom den norske dissidenten Michelet – en ”folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV”, som fikk 80.000 kroner i erstatning fordi han ble overvåket – og for eksempel den kubanske dissidenten Martha Beatriz Roque, som har råtnet i 24 år i Castros fengsler, og som ikke kommer til å motta en øre. Forskjellen  mellom dem er mer eller mindre omtrent som forskjellen mellom en vanlig stol og en elektrisk stol.

Men men. Det er fortsatt mange vakre sjeler som har tilnærmet spesialisert seg på å overse slike ubetydelige distinksjoner: De som setter likhetstegn mellom grusomheten i et sosialdemokrati, og grusomheten i Gulag. Som kaller seg selv ”radikale” fordi de ikke liker kapitalisme eller president Bush. Som velger seg mektige fiender som ikke vil slå tilbake. Som betrakter brenning av løvene foran Stortinget som en heroisk, opposisjonell handling.

”Det nye popvenstre” som er sprunget ut av Meg-generasjonen er den høyeste form for kjedelig parasitisme.  Berøvet for fantasi eller egne visjoner, nærer det seg på slagord fra forlatte utopier og bidrar til vårt århundres generelle hukommelsestap. Enda verre, ved å kapre edle begreper og saker som det ikke trenger å dø eller lide for (for ikke å si å forstå), så fornærmer det og banaliserer minnet om de som har virkelig dødd eller fremdeles lider for en Sak.

Hva betyr det så å være dissident? Opprinnelig omfattet begrepet religiøse utbrytere, men i totalitarianismens tidsalder fikk det en ny mening. Den tidligere tsjekkiske dissidenten Vaclav Havel hevder at ”Dissidenter ser ikke på seg selv som utbrytere av den enkle grunn at de ikke primært fornekter eller forkaster noe. Tvert i mot, de har forsøkt å bekrefte sitt eget menneskeverd. Solzhenitsyns politiske innflytelse skyldes ikke besittelsen av noen eksklusiv politisk makt som han alene besatt som individ; den stammer fra erfaringene til de millioner av Gulags ofre som han simpelthen formidlet til millioner av andre mennesker med samvittighet.” (Living in Truth).

De ledende dissidentene i det tyvende århundre – Mandela, Solzshenitzyn, Havel – har utfordret et umenneskelig, dogmatisk system som fornektet verdien av individet, drepte medfølelsen og kvelte demokratiet. Som vi nå vet, gjorde de norske radikale intellektuelle sitt beste for å støtte eller innføre nettopp et slikt umenneskelig, dogmatisk system i det tyvende århundre. Takket være Gud feilet de.

Ideen om ”radikalisme” eller  ”dissent” i Norge har en problematisk side. På en paradoksal måte har begrepet mistet sin kraft gjennom det som kan kalles ”geitostfaktoren” i norsk historie. Jeg viser her til en spesiell balanse mellom søtt og salt, radikalisme og konservatisme, religiøsitet og sekularisme, individualisme og kommunalisme, sunt vett og rent historisk flaks – som alle har forblitt et kontrollerende prinsipp for sosial utvikling siden det attende århundret. Absolutismens tyranni ble balansert av den lovfestede retten til odelsbøndene, som voktet individets verdi. ”Revolusjonen” i 1814 hadde ingenting felles med revolusjoner; det var en lang prosess med gradvise demokratiske reformer. De ledende kapitalistene – Johan Castberg, Christian Michelsen, Gunnar Knudsen – var hovedsakelig menn fra venstresiden. Hvordan er det mulig å forbli radikal i et system, som ved sin inkluderende og adapterende snarere enn repressive natur, tilpasset – og dermed avvæpnet – radikalismen?

Hvis jeg skulle identifisere noen dissidenter par excellence i det nittende århundres Norge, ville jeg med sikkerhet peke på Hans Nielsen Hauge. Det er Hauge, en utbryter fra kirken, som virkelig utfordret de religiøse, politiske og økonomiske dogmer  i tiden, og som tilbrakte nesten 7 år i fengsel for sin overbevisnings skyld. Kanskje, som Tore Stubberud hevder,  ”Det er ikke overtredelse av konventikkelplakaten som gjorde at han havnet i fengsel. Det som gjorde det er at han i en periode genererte så mye økonomisk motmakt at de måtte ta ham.”  Uansett hans forbrytelser, var Hauge den visjonære skaperen av et paradigmeskifte som fremskyndet dannelsen av det moderne norske demokratiet.

Ideen om en norsk radikalisme fikk en pervers vri i den andre halvdelen av det tyvende århundret, Jantelovens Gullalder. Det var en tid da professor Arne Næss fortalte at han ikke likte å være professor i filosofi fordi han ikke ville stå for kultur-arv. Susanne Brøgger skrev at borgerskapet er ingen klasse, det er en sykdom. I Skandinavia skulle sykdommen botes gjennom Marxisme-Leninisme og Maoisme, som tilbød øyeblikkelig frelse for alle de sensitive sjeler som ble plaget av a)mangelen på mening, b)frykten for tenke selv, c)frykten for å trekke farlige konklusjoner, d)ensomhet, d) generell forvirring. Disse ble tilbudt enkel religion, formål, fellesskap, makt, klassefiende, håp, hat, likhet – og frihet fra ansvar. Og de behøvde ikke studere Aristoteles, fordi det stod ingenting om klassekampen der.

Denne AKP-Ml -odysseen ville minnet om den heroiske franske motstandsbevegelsen fra den engelske komiske serien ”Allo! Allo! – hvis det ikke hadde en ødeleggende effekt på tilstanden til den norske kulturarv. Hvis KUL – Kommunistisk Universitetslag – ikke var en ”barnehage for barneromper fra borgerskapet.” Hvis man ikke knuste og knekket professorveldet og installerte økonomer og teknokrater som tenkte mindre og maste mindre og ikke kompliserte livet med moralen. Hvis man ikke trodde at moral var en borgerlig oppfinnelse, og høykultur var æsj.

Jon Michelet vil sannsynligvis være uenig, men sytti- og åttiårene i det tyvende århundret var IKKE en era for venstreradikalismen. Det var en era av en ”infantil forstyrrelse”, for å bruke Lenins berømte frase. De virkelige dissidentene i Norge var ikke på venstresiden. De kunne ikke være dissidenter av den enkle grunn at de møtte nesten ingen motstand, risikerte ingenting og kultiverte en styrt uvitenhet om den virkelige verdens lidelser og urettferdighet. De var til og med ikke solidariske med antitotalitære opprørene i 1968s Tsjekkoslovakia eller Polen fordi ”det kunne blitt brukt av norsk høyreside.”  Nei, dissidentene var de få ”konservative” og modige individene som trosset den programmatiske utjevningen av sosiale og kulturelle forskjeller, nektet å redusere menneskelige relasjoner til klassekampen, tenkte selv, og torde å  kultivere den åndlige siden ved menneskelig tilværelse. Det var disse marginaliserte ”avvikere” (f.eks. Asbjørn Aarness, Tore Stubberud, Victor Sparre, Hans Skjervheim) som bevarte rester av den humanistiske tradisjonen som går tilbake til Holberg, Treschow, Ibsen, Winsnes. 

Sagt på enklest mulige måte, begynner man å være dissident i en situasjon hvor, hvis noen i mengden roper: ”Korfest ham!” føler man en forpliktelse til å IKKE rope med mengden . Konfrontert med dagens nytotalitarisme i form av fundamentalistiske og populistiske trusler, trenger vi ikke bare mer mot – men også mer visdom enn noensinne – for å motstå fristelsen til å rope med mengden. Det er min ydmyke påstand, at i stedet for å piske de tidligere maostiske og marxistiske dinosauriene, burde man begynne å studere den minoriteten som sto for sjel, klokskap og medfølelse i en tid av grusom entusiasme basert på hat, tankeløshet og forakt.