Hvorfor blir det oppfattet som tøft å være sosialist? Hvorfor går så mange kjendiser med rød stjerne, eller bilde av massemordere på t-skjortene sine? Hvorfor er det lov til å nyte godt av kapitalismens frukter, men ikke forsvare systemet som har produsert dem?
Av Torbjørn Røe Isaksen
Disse spørsmålene stiller Erik Zsiga i boken ”Popvänstern”, en artig og merkelig liten sak utgitt av den svenske tenketanken Timbro. Boken er skrevet i et muntlig, slentrende språk, og svenske kjendiser som har luftet sosialistiske sympatier får så ørene flagrer av den unge liberaleren. Hvorfor? Jo, forklarer Zsiga, popvänstern – eller posørsosialistene som vi kan kalle dem på norsk – er enten lite gjennomtenkte, eller veldig utspekulerte. Som når Cardigans vokalist og mangemillionær Nina Persson kritiserer svenske næringslivsledere for å motta millionlønninger uten å skule til sin egen formue.
Popvänstern er en lettbent bok, og representerer på ingen måte et forsøk på å analysere det som ofte kalles ”den nye venstresiden”. Zsiga nøyer seg med underholdende spark under beltestedet og er mer morsom enn gjennomtenkt. Det store spørsmålet får vi ikke svar på: Hvis vi virkelig lever i individualismens tidsalder, og sosialismen virkelig døde i 1989; hvordan kan det da ha seg at fra og med Seattle opprøret i 2000 har vi sett en gradvis oppblomstring på den radikale venstresiden i vesten? Like interessant kunne det vært å spørre hvorfor høyresiden, med sine tildels radikale ideer, sjelden klarer å fremstå som noe annet enn etablissementets lakeier. Det er helt greit å mobbe sin motstandere, men av og til burde man også ta et kritisk blikk på seg selv.
Relatert
Blå ungdom
Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning
Historien har fortsatt ingen ende
Da sionisme ble nazisme
Til forsvar for Vesten og Vestens idé
