Grunnleggende menneskerettigheter

Oslo Freedom Forum har helt siden oppstarten skapt debatt. Det hevdes, særlig fra venstrehold, at konferansen vektlegger ”feil” type menneskerettigheter, nemlig de sivile og politiske rettighetene på bekostning av de sosiale og økonomiske.

Selv om mye av oppmerksomheten har vært rettet mot deltakerlisten, kan det virke som det er OFFs liberale profil som plager kritikerne mest. Denne profilen inkluderer et spesifikt begrep om menneskerettigheter i tråd med den opprinnelige tanken, slik det ble utformet hos opplysningstidstenkerne og slik det ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring. Vår påstand er altså at det under kritikken ligger en definisjonskamp; kampen om å søke å få menneskerettighetenes stempel på sosiale interesser. Det er derfor grunn til å gå dypere i diskusjonen enn å krangle om invitasjonslisten, siden vi tror at selv ikke en forhåndsgodkjent liste ville stilnet kritikerne.

Menneskerettighetenes fundament er at individet eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, fellesskapet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt, og det er denne kjernen OFF har valgt å ha som utgangspunkt for sine konferanser.

Den grunnleggende tanken bak menneskerettigheter har altså ikke vært å pålegge staten rettslige budsjettmessige og uoppsigelige forpliktelser til å fordele innbyggernes ressurser på visse måter. Dette har vært ansett for politikkens domene, og innenfor den liberale tradisjonen er det særlig på denne måten at skillet mellom rett og politikk viser seg: Politikkens interessekamp er en annen kamp enn kampen mellom individet og en overgripende og autoritær stat. Interessekampen kan være både reell og dramatisk, og i dette ligger heller ingen nedgradering av svake gruppers legitime krav på en større omfordeling av ressursene og større beskyttelse mot sosial utbytting. Vi argumenterer altså ikke mot sosiale rettigheter som sådan. Vi mener bare at den kampen bør føres på demokratiske arenaer og ikke i rettssalen, med Grunnloven og menneskerettighetene i hånden.

Denne innfallsvinkelen ligger også til grunn for Verdenserklæringen av 1948, med sin insistering på at det er retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra tortur, vilkårlig fengsling og internering, dom uten lov og rettergang etc som er det sentrale. Av erklæringens 30 artikler er kun de syv siste sentrert mot det som kalles sosio-økonomiske rettigheter, nemlig retten til arbeid, mat, helse, bolig osv. Dette gjenspeiles også i Den europeiskemenneskerettighetskonvensjonen (EMK), som utelukkende inneholder sivile og politiske rettigheter.

Men hvorfor har vi da to viktige FN-konvensjoner fra 1966, nemlig én om sivile og politiske rettigheter og én om sosio-økonomiske?

Svaret kan man finne i den kalde krigens ideologiske posisjoner. Et radikalt tredje-verdens- perspektiv har vært at ytringsfrihet ikke er en betingelse i fattige land, fordi det «… kunne virke hemmende på utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet». Dette kjenner vi igjen fra Bertolt Brechts postulat: «Først kommer maten, så kommer moralen.»

Få vil mene at FNs sivile og politiske rettigheter garanterer for velstand eller rettferdighet. Men samtidig åpner det brechterianske utsynet for paternalisme: At frihet er en luksus ikke alle kan unne seg.

I et slikt menneskerettighetsbilde gir det, for noen, mening å foreslå å gi Nobels fredspris til Fidel Castro, og å mene at høy levealder i et samfunn er et «godt uttrykk for at menneskerettigheter blir respektert, (og at) Cuba er et eksempel på det», slik vi hører i debatten i Norge. Nettopp autoritære nasjoner som Kina, Cuba og Venezuela bruker de sosiale menneskerettighetene som legitimeringsstrategi for egne forehavender.

Svaret er også å finne på den diplomatiske arenaen. For å få Sovjet til å innlate seg på en diskusjon om menneskerettigheter på et forpliktende nivå, var det nødvendig å utvide begrepet til å omfatte vilkår som disse statene oppfylte; de brøt jo nemlig radikalt med de sivile og politiske rettighetene. Dermed lå det også åpent for at Sovjet kunne respondere på menneskerettighetskritikk fra USA ved å kritisere USA for å bryte menneskerettighetene ved å ha arbeidsløshet og et betalingsbasert helsesystem.

Denne dialektikken har nå manifestert seg på den internasjonale arenaen, der politiske tilbøyeligheter langt på vei ser ut til å diktere hvilke typer menneskerettigheter man mener er de primære; de liberale, konstitusjonelt orienterte – som understreker rettferdige prosedyrer og garantier mot overgrep – eller de materielle, behovsbaserte – som understreker statens forpliktelser til å omfordele ressurser.Dermed kan man også få inntrykk av at det er vanskelig å komme lenger, og at det ene er like bra som det andre. Både de politiske og de sosiale rettighetene har nå funnet sin aksept i verdenssamfunnet, og ”de internasjonale menneskerettighetene”, som det heter, inkluderer begge kategoriene.

Men er det ikke mer å si enn dette? Er det slik at man først må skaffe folk arbeid før de kan få utbytte av sin ytringsfrihet, eller er det heller slik at treenigheten mellom demokrati, et (forholdsvis) fritt marked og grunnleggende rettsstatlig beskyttelse mot overgrep tvert imot er det som skal til for at land utvikler seg til beste for de aller fleste innbyggerne? Det burde ikke komme som noen overraskelse at vi, som liberale, mener det siste.

De landene som har gått lengst i å respektere de grunnleggende sivile og politiske rettighetene, har også høyest velstand for sine borgere. Det er altså grunn til å mene at nettopp respekten for sivile og politiske rettigheter gir god beskyttelse av de godene som er tenkt beskyttet gjennom de sosio-økonomiske rettighetene. Det samme gjelder ikke omvendt: Mange av de statene som har insistert på de sosio-økonomiske rettighetenes forrang, har mildt sagt en broket historie når det gjelder respekten for de sivile og politiske rettighetene. Det er ikke slik at bare maten og husværet er på plass, så kommer respekten for de sivile og politiske rettighetene av seg selv. Den logikken gjelder altså stort sett bare den ene veien, og derfor er det, etter vår oppfatning, viktig alltid å insistere på at det er de sivile og politiske rettighetene som må komme først.

Det er også de tradisjonelle sivile og politiske rettighetene som har vært det klart viktigste innslaget i de store menneskerettssorganisasjonene. Fritt Ord er et eksempel på en annen type organisasjon som driver en slik prioritering. Dermed bør heller ikke OFFs plattform betraktes som kontroversiell eller som utrykk for et ”snevert menneskerettighetssyn”.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 15.6.13.