Tilsiktet trakassering av sexarbeidere
Hallikparagrafen hindrer alle former for organisering med sikte på å gjøre prostituertes hverdag tryggere. Hallikparagrafen blir dermed en direkte årsak til at prostituerte, både i yrkeslivet og i privatlivet, tvinges til å være mest mulig alene i en vanskelig situasjon, skriver Kristian Tonning Riise på Verdidebatt.no.
Publisert: 23. mai 2013
Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.
Under dekke av å ville bekjempe kyniske bakmenn trakasseres sexarbeidere systematisk – med myndighetenes viten og vilje.
Debatten om norsk prostitusjonslovgivning dreier seg i all hovedsak om sexkjøpsloven. Det er imidlertid god grunn til også å se nærmere på hallikparagrafen. Den er antakelig minst like ødeleggende for de prostituerte som det sexkjøpsloven er.
De fleste har en ganske klar formening om hva en ”hallik” er. Vi har sett det i media og i utallige filmer. De er onde, kyniske bakmenn som utnytter jentene på det groveste. Men en ekte «hallik» er oftest noe ganske annet enn det vi kan få inntrykk av gjennom et sensasjonalistisk mediebilde. En «hallik» i juridisk forstand trenger ikke være annet enn en som, på en eller annen måte, tjener penger på en annens prostitusjon eller bidrar til å gjøre hans/hennes hverdag litt tryggere.
Hallikparagrafen straffer den som ”fremmer andres prostitusjon” eller den som ”leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte”. En hallik trenger altså ikke være en kynisk bakmann. Det er nok at en utleier leier ut til en prostituert, for at han/hun kan idømmes fengselsstraff for hallikvirksomhet. I praksis betyr dette at prostituerte, til tross for at de tjener penger på lovlig vis, er stengt ute fra leiemarkedet på grunn av måten de tjener penger på.
Selv tradisjonell hallikvirksomhet, der en person organiserer andres prostitusjon og krever en andel av inntekten, er ikke så entydig utnyttende som man kan få inntrykk av fra skrekkeksempler i pressen. Enkelte jenter foretrekker at noen andre organiserer avtalene for dem. De slipper å oppsøke kundene selv og får hjelp til å sile ut kunder man har hatt dårlige erfaringer med tidligere. Det er også eksempler på at en hallik kan øke den prostituertes inntekter. En studie i Chicago viste at prostituerte som jobbet under en hallik hadde en høyere ukentlig gjennomsnittsinntekt enn prostituerte som jobbet alene, til tross for at de jobbet færre timer.
Selv om sexsalg er lov i Norge, er det ikke definert som arbeid. Prostituerte kan derfor ikke få lån (med mindre de feilregistrerer inntekten sin) og kommer seg ikke inn på eiendomsmarkedet. De fleste prostituerte er leietakere og nødt til å leve i konstant frykt for at utleier skal finne uthvordan de tjener pengene sine, selv om inntekten deres er lovlig. Det samme gjelder prostituerte som tar inn på hotell. Hotellnæringen er livredd for å bli dømt etter hallikparagrafen, og mange har innført rutiner for å forhindre at prostituerte booker rom hos dem.Konsekvensen er, paradoksalt nok, at mange jenter må skaffe seg en hallik, ettersom de verken får leid hotellrom eller leiligheter i sitt eget navn.
Prostituerte som bor sammen, risikerer også å bli dømt etter hallikparagrafen. For mange prostituerte gir det å bo sammen en sårt tiltrengt trygghet i hverdagen. Det kan dele erfaringene sine med noen som forstår situasjonen deres, og slipper å være alene i en utsatt situasjon. I de fleste bofellesskap er detén ansvarlig leietaker som undertegner leiekontrakten og som står oppført som eier av depositumet. For prostituerte på innemarkedet er en slik organisering umulig, uten at den ansvarlige leietakeren risikerer å bli tiltalt for hallikvirksomhet.
Det samme gjelder prostituerte som bor sammen med noen de er glad i, og som ikke selv er prostituert. Mange prostituerte selger sex fra egen leilighet. Om kjæresten står som ansvarlig leietaker, vil han kunne bli dømt for hallikvirksomhet. Om det er den prostituerte som er ansvarlig leietaker, vil kjæresten kunne risikere tiltale for å utnytte hennes prostitusjon ettersom han indirekte lever av hennes prostitusjonsinntekt. En prostituerts kjæreste kan heller ikke hjelpe til med helt trivielle ting som å sette inn annonse, transport til jobb, el. uten å risikere halliktiltale for å ”fremme hans/hennes prostitusjon”.
Konsekvensene av hallikparagrafen er at den hindrer alle former for organisering med sikte på å gjøre prostituertes hverdag tryggere eller enklere. En prostituert kan ikke benytte en fast sjåfør, leie inn hjelp til sikkerhet, få hjelp til å organisere avtaler etc., uten at hjelperen forbryter seg mot hallikparagrafen. Hallikparagrafen blir dermed en direkte årsak til at prostituerte, både i yrkeslivet og i privatlivet, tvinges til å være mest mulig alene i en vanskelig situasjon.
Det kanskje verste med situasjonsbeskrivelsen foran er at den ikke beskriver utilsiktede konsekvenser, men villet politikk fra myndighetenes side. Et eksempel er Oslo-politiets ”Operasjon Husløs”. Politiet tropper systematisk opp på døren til leiligheter der det selges sex. Gårdeieren blir truet med tiltale for hallikvirksomhet dersom han ikke umiddelbart sier opp huskontrakten, og kvinnen blir regelrett kastet ut av hjemmet sitt og ut på gaten. Ofte mister hun også depositumet sitt. Konsekvensen er gjerne at hun må jobbe mer for å ta igjen tapt arbeidsinntekt.
En av de aller tydeligste og mest bekymringsfulle tendensene vi har sett de siste årene, er at tilliten til politiet nå er helt fraværende hos de prostituerte. I Oslo er tillitsforholdet så dårlig at mange prostituerte ikke vil anmelde grove kriminelle handlinger som slag, trusler med våpen, eller voldtekt.
Jeg tviler på at hverken myndighetene eller politiet har noe mål om å trakassere prostituerte, men det er nettopp det som er den direkte konsekvensen av lovverket, og politiets måte å håndheve det på. For de prostituerte betyr det lite at intensjonen egentlig er en annen. All den tid denne praksisen fortsetter, når vi vet hva konsekvensene er, er realiteten den at sexarbeidere er den eneste lovlige yrkesgruppen i Norge som trakasseres systematisk med myndighetens viten og vilje.
Innlegget er publisert på Verdidebatt.no 23.5.13.
Se også
Civitanotat nr. 8 2013: UTE AV SYNE, UTE AV SINN – En liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning
Av, Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita
I den offentlige debatten om prostitusjon er sexarbeiderne umyndiggjort. De behandles nærmest som brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv. Også faginstansenes syn oppleves som lite velkomne i en debatt som domineres av politikere og interessegruppers gode intensjoner.
Det vi imidlertid kan slå fast, er at den norske prostitusjonslovgivningen ser ut til å ramme de prostituerte mer enn noen andre. Samtidig har vi en debatt som i stor grad foregår over hodet på de den angår. Prostitusjon må være den eneste «arbeidskonflikten» i Norge der arbeiderne blir sett på som irrelevante.
Dette notatet er en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_8_2013
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
