Au pairer bør bli arbeidsinnvandrere

I kveld sender Brennpunkt en dokumentar om au pairer. Det er på tide å definere au pair-ordningen som det det egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold, skriver Mathilde Fasting på sin blogg.

Mathilde Fasting

Publisert: 23. april 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

I kveld skal Brennpunkt sende en dokumentar om au pairer, med tittelen Herskap og tjenere. Skal vi spå etter forhåndsomtalen, har dokumentaren neppe noen positiv vinkling på vertsfamiliene, og au pairene kommer til å stå frem som ofre. Men, au pairer dekker et behov for hjelp. Det er ikke uten grunn at antallet au pairer har firedoblet seg siden 2000. Problemet er heller hvilke premisser som ligger til grunn for arbeidskontrakten de tilbys. De kommer for å lære mer om norsk kultur gjennom lett arbeid i en familie.

Selv om vi later som au pairen kommer til Norge for kulturutveksling, er de i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.

Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en privat familie i et fremmed land. Ungdom mellom 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp.

Hvordan kontrakten er utformet, har jeg skrevet mer om i VG i mars, forrige gang debatten om au pairer var i mediene.

Kanskje det er på tide å definere au pair-ordningen som det det egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold.

Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har i hjemmet.

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger.

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 23.4.13.