Rødgrønt hvileskjær
Åtte år med flertallsregjering har ikke gitt oss de nødvendige reformer. Nå viser regjeringens egen perspektivmelding at dagens kurs ikke er bærekraftig, og at det etter valget trengs en ny kurs. Derfor blir det spennende å se om Arbeiderpartiets landsmøte igjen finner tilbake til sin sosialliberale reformvilje, eller om partiet vil fortsette kampen for status quo, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 18. april 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Statsbudsjettet for 2013 er på godt over 1.000 milliarder kroner. Det har vokst med over 400 milliarder kroner – eller 65 prosent – siden 2005.
Ingen annen regjering i verden har noen gang hatt et større økonomisk handlingsrom. Men har regjeringen brukt handlingsrommet på en best mulig måte til å ruste oss for fremtiden?
Om 12 år vil staten igjen gå med underskudd, blant annet på grunn av «eldrebølgen». Da kan utfordringene bli store. Ifølge Perspektivmeldingen får vi et finansieringsbehov i 2060 på seks prosent av BNP for Fastlands-Norge, dersom ingenting gjøres. Dersom velferdsstaten fortsetter å utvikle seg slik den har gjort til nå, som er mer sannsynlig, øker budsjettunderskuddet til 26 prosent. Det er over dobbelt så mye som det underskuddet Hellas sliter med i dag.
Allerede ved årtusenskiftet var politikerne klar over utfordringene som ville komme. Det førte til at vi fikk handlingsregelen. Den inneholder i virkeligheten to regler – én for hvor mye penger som kan brukes, og én for hva pengene skal brukes til.
Det er viktig at vi ikke bruker for mye penger. Men det er like viktig at vi bruker pengene på riktig måte. Planen var at vi skulle styrke vekstevnen, verdiskapingen og produktiviteten i fremtiden. Eller som en enstemmig finanskomité uttalte i 2001, da handlingsregelen ble vedtatt: «Skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi.»
På dette punktet har den rødgrønne regjeringen sviktet. Bare 13 prosent av handlingsrommet i perioden 2006- 2010 ble, ifølge en NHO-rapport, brukt slik Stoltenberg I-regjeringen foreslo og Stortinget vedtok. Eller sagt med andre ord: Bare 13 prosent av de økte inntektene ble i denne perioden brukt til transportinfrastruktur, forskning og utdanning, mens næringslivets konkurransekraft ble svekket på grunn av økt skatt. Det tilsvarende tallet for Bondevik II-regjeringen var, ifølge den samme rapporten, godt over 80 prosent.
Resultatene melder seg nå: Det går fortsatt bedre i Norge enn i land uten store oljeinntekter, men vi får en stadig mer todelt økonomi. Lønnsveksten ligger skyhøyt over våre konkurrenter. Produktivitetsveksten faller, og konkurranseevnen svekkes. Samtidig er det mange indikasjoner på at effektiviteten i deler av offentlig sektor er svak sammenlignet med mange andre land. 22. juli-kommisjonens rapport viser at det mangler gjennomføringskraft i deler av forvaltningen.
Mange er opptatt av den nordiske modellens fortreffelighet. Men den lykkes bare, så lenge det er vilje til omstilling. Uten verdiskaping, vekst og tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft, kan vi heller ikke opprettholde velferden.
På slutten av 1970-tallet var den nordiske modellen i krise. Reguleringsøkonomien hadde spilt fallitt. På 1980-tallet ble politikken endret, og deregulering og liberalisering ga etter hvert fornyet vekst. Siden har det gått ganske bra for Norge. I dag har vi et mer markedsorientert, dynamisk og åpent samfunn, samtidig som velferdsstaten er bygget videre ut.
Arbeiderpartiet har ikke reversert noen vesentlige reformer, men har tvert om fortsatt arbeidet for å liberalisere norsk økonomi, blant annet gjennom deregulering av post- og telesektoren og delprivatisering av statlige selskaper – og ved å se på for eksempel sykelønnsordningen med nye øyne, som da Stoltenberg I-regjeringen satt med makten. I de senere år har imidlertid den endringsvillige delen av Arbeiderpartiet fått redusert innflytelse, på grunn av samarbeidet med Senterpartiet og SV og det nære forholdet til LO. Fagbevegelsen i Norge spiller som regel en konstruktiv rolle, men er også en konserverende kraft som ofte tiltar seg uforholdsmessig mye makt.
Norge står nå ved en ny korsvei. Velferdsstaten er ikke fullfinansiert, og om noen år går staten med underskudd. Så hvordan skal vi sikre trygghet og velferd for neste generasjon?
Tre satsingsområder peker seg ut: Vi må sikre nok og god nok arbeidskraft. Vi må få mer ut av pengene i offentlig sektor. Og vi må satse mer på kunnskap, forskning og innovasjon.
Åtte år med flertallsregjering har ikke gitt oss de nødvendige reformer. Nå viser regjeringens egen perspektivmelding at dagens kurs ikke er bærekraftig, og at det etter valget trengs en ny kurs.
Derfor blir det spennende å se om Arbeiderpartiets landsmøte igjen finner tilbake til sin sosialliberale reformvilje, eller om partiet vil fortsette kampen for status quo.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 18.4.13.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
