Islamofobi finnes

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

 

Islamofobi finnes, men den er ikke så utbredt som man av og til kan få inntrykk av.

Min kollega Eirik Løkke mener på disse sidene 2. mai at han er «islamofob», i protest mot det han mener er en overdreven bruk av dette begrepet. Mange andre reagerer nærmest instinktivt hver gang begrepet brukes, da de mener det setter deres meninger i bås med meninger og holdninger de tar avstand fra, for eksempel rasisme og angrep på demokratiet.

Jeg mener at islamofobi, som et synonym for muslimhat, er et begrep vi kan bruke for å forstå verden. Det kan sette ord på et fenomen  som finnes, og som bør argumenteres mot, slik vi har begreper for jødehat, homofobi og rasisme. Men det må brukes med omhu. Det brukes i dag for ofte og for upresist. Sindre Bangstad og Cora Alexa Døvings kronikk i Dagbladet er et godt eksempel på uklar bruk av begrepet, da det er utydelig hvor grensene mellom hat og kritikk går, slik at islamofobiens utbredelse virker enorm.

Det vi kaller islamofobt, må være noe vi ønsker å motarbeide og hindre spredningen av. Problemet er derfor ikke at man bruker begrepet islamofobi, som etter min mening utvilsomt finnes (Anders Behring Breivik er islamofob, uansett hvilken definisjon av begrepet man bruker). Problemet er at man bruker begrepet for vidt, slik at det mister verdi som analytisk begrep.

Det er åpenbart en lang rekke holdninger og meninger som er kritiske til muslimer eller islam som ikke er islamofobe. Det meste er legitim, ofte sunn, religionskritikk og satire. Derfor mener jeg Løkke tar feil når han mener han er islamofob. Han er, som meg, kritisk til enkelte sider av islam og spesielt mange av dens politiske manifestasjoner. Vi kan diskutere hvilke ytringer som er hensiktsmessige og ikke i argumentasjonen mot elementer i islam eller andre religioner og kulturer, men det er innenfor dette kontinuum liten vits i å forsøke trekke grenser for hva det skal være godtatt å gjøre, si eller mene.

Mattias Gardell, som har skrevet boken Islamofobi, setter grensen ved «fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer». Denne definisjonen, som er mye benyttet, er etter min mening for vid. Fordommer kan godt være riktige – og helt legitime å ytre – og det er fullt mulig å føle aversjon (sterk motvilje) mot islam uten dermed å skrive seg ut av det gode selskap, spesielt om man ser islam som en til dels politisk retning. Definisjonen fanger derfor opp det som er islamofobi, men også en del annet, for eksempel religionskritikk, som det ikke på samme måte er nødvendig å markere avstand til.

Gardells definisjon består imidlertid av to setninger. Den første gjør altså begrepet for vidt, om det skal definere noe vi vil motarbeide. Jeg tror det er mer produktivt å sette grensen for islamofobi ved hjelp av den andre setningen. Den sier – hvis den settes alene – at islamofobi er «handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

I mitt hode er det her grensen går. Det er dette vi vil motarbeide, og som vi derfor ønsker å sette fingeren på. Mens religions- og kulturkritikk er både legitimt og nødvendig, og over tid forhåpentlig gjør samfunnet bedre, er dette utsagn eller handlinger som gjør det vanskeligere å leve sammen. De har også som underliggende premiss at ett aspekt av et menneskes kultur eller bakgrunn – her islam – er uforanderlig, altomfattende og homogent, og derfor gyldig grunn for angrep, eksklusjon og diskriminering. Parallellene til rasisme er klare. Det betyr selvsagt ikke at alt som faller innenfor her ikke skal være lov (selv om noe faller inn under diskrimineringsloven)men det bør motarbeides med demokratiske virkemidler.

Det finnes også et annet aspekt, som er mindre relevant for den politiske diskusjonen, men som likevel bør inn i definisjonen. Dette aspektet vektlegger fobien - det at man har en sterk og irrasjonell frykt for noe, og tilpasser sine handlinger etter denne frykten. De handler – eller lar være å handle – i frykt. En som frykter overfall fra muslimer hver kveld når han legger seg, eller flytter fra Oslo fordi det er umulig å leve et godt liv med muslimer i nabolaget, er islamofobe. Mange vil nok sette grensen ved denne snevre definisjonen. Men islamofobi er etter min mening noe mer. Få – men noen – meninger faller inn i en slik kategori, og grensene for hva som er irrasjonell frykt, er for uklar. Det er dessuten vanskelig å motarbeide politiske meninger gjennom psykiatrien, og vanskelig å hindre psykiatriske tilfeller gjennom debatt. Etter min mening er derfor denne definisjonen for snever, da den ikke godt nok fanger opp det vi faktisk vil motarbeide gjennom den offentlige diskusjonen.

Islamofobi må motarbeides. Derfor må mange av oss bli klarere på hva det faktisk er vi vil motarbeide.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 23.5.12.

Neste arrangement

okt
22
onsdag
08:00

Mikhail Khodorkovsky, Marina Nemat, and Yang Jianli: Fellow Prisoners of Conscience

Cafe Christiania

In cooperation with Oslo Freedom Forum, Civita invites you to a breakfast meeting Wednesday October 22nd 8.00 -9.15 am. The panelists will discuss the human costs of promoting freedom in authoritarian states and the importance of expressing solidarity with the prisoners of conscience of today. Register here!

Kommende arrangementer

Tidligere arrangementer