Muligheter med arbeidsinnvandring

Marius Doksheim og Kristin Clemet svarer Jostein Aarrestad i BT: slik fungerer markedsøkonomien. Omstilling er viktig. Norske arbeidstakere merker presset også fra internasjonal handel, teknologiske endringer eller skiftende moter. Likevel kommer vi, og som oftest også de selv, bedre ut til slutt. Innvandring fungerer på samme måte som handel.

Publisert: 7. mai 2012

Av Kristin Clemet og Marius Doksheim, Civita.

Det er begrenset med plass i en kronikk. Derfor er vi glad for at professor emeritus Jostein Aarrestad med sine innvendinger 2.5. gir oss anledning til å utdype våre resonnementer om arbeidsinnvandring. Vi skrev at arbeidsinnvandringen fra europeiske land har vært svært verdifull for Norge. Den norske befolkningen tjener på den, og de som har kommet, har gjort det bra og vil gjøre det enda bedre fremover.

Aarrestad mener vi idylliserer arbeidsinnvandringen, ved at vi ikke legger nok vekt på at noen også får det vanskeligere når innvandringen legger press på jobbene deres. Dette er en innvending vi respekterer og som bør diskuteres. Vi gjør det utførlig i en bok som kommer fra Civita om kort tid. Men la oss her ta noen av momentene:

Aarrestad påpeker at arbeidsinnvandring legger press på noens lønn og arbeidsplasser. Omfanget skal ikke overdrives, for de siste årene har vi sett at det er fullt mulig å ha høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og god lønnsvekst samtidig som vi har nokså høy innvandring. Man fryktet arbeidsledighet og utstøtning også når kvinnene skulle ut i arbeidslivet eller når datamaskinene kom og gjorde en del yrker overflødige. Men mennesker «tar» ikke bare arbeidsplasser, de skaper dem også. For det store flertallet er innvandring positivt.

Likevel er det slik at noen vil merke innvandringen bedre enn andre. Kommer det mange bussjåfører og ingeniører, vil de bussjåførene og ingeniørene som allerede er her, møte hard konkurranse. Kanskje taper noen av dem i konkurransen, og må finne seg noe annet å gjøre.

Men slik fungerer markedsøkonomien. Omstilling er viktig. Norske arbeidstakere merker presset også fra internasjonal handel, teknologiske endringer eller skiftende moter. Noen får det vanskeligere, noen må skifte arbeidsplass. Likevel kommer vi, og som oftest også de selv, bedre ut til slutt. Innvandring fungerer på samme måte som handel. Få angrer i dag på at vi tok de vanskelige omstillingene når vi ble utkonkurert av billigere klær fra andre land, selv om noen mistet arbeidsplassen.

Når vi omstiller oss, dannes også et overskudd vi kan bruke til å bistå de som rammes hardest. Ved hjelp av utdanning, omstillingstiltak, arbeidsledighetstrygd og annet sikrer vi at omstillinger er til det bedre. Samtidig kan vi altså bistå de som trenger det enda mer, ved å la utlendinger ta del i vårt arbeidsliv. Det Aarrestad kaller «lite attraktive yrker» er svært attraktive for de fleste andre enn nordmenn.

Aarrestad bekymrer seg også for at arbeidsinnvandrerne havner «på bunn». Men ser vi på integreringen i Norge, ser vi at det går ganske så bra. Innvandrere starter av og til på bunn, men de blir ikke værende der. Den sosiale mobiliteten blant innvandrere er høy. De øker lønnen sin raskere enn resten av befolkningen. Innvandrernes barn får muligheter de ellers aldri ville fått.

Innvandrere er foreløpig overrepresentert i bransjer med lavere lønn enn resten, men Aarrestad tar feil når han sier EØS-innvandrere er mindre i arbeid enn resten av befolkningen. Sysselsettingen er høyere, 71 mot 69 prosent, i følge SSBs siste tall. Ser vi kun på arbeidsinnvandrere, er forskjellen enda større. Og når arbeidsinnvandrere tar jobber mange nordmenn ikke vil gjøre til samme lønn, setter de oss i stand til å gjøre annet produktivt arbeid selv.

Til slutt argumenterer Aarrestad med at vi med innvandring må dele pensjonsfondet på flere. Civita har andre steder tatt til orde for å bruke handlingsrommet Norge har annerledes og bedre. Men vi mener Aarrestad glemmer en viktig ting, nemlig at pengene i seg selv er av liten verdi dersom vi ikke har mange nok mennesker til å utføre de oppgavene som trengs, blant annet i helsevesenet. Vi trenger innvandrere som kan omdanne pensjonsfondet til velferd. Innvandring gir utfordringer, men også muligheter.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 5.5.12.