Skatt og avgifter

Rentefradraget er urettferdig

Er det riktig at de som eier bolig, skal få rentefradrag, mens de som leier, skal måtte betale?, spør Lars Gauden-Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad. Årsaken til at denne forskjellsbehandlingen får forsette, er at majoriteten av oss på kort sikt tror vi tjener på det. Det er tilsynelatende ingen vinnersak å fjerne rentefradraget. På den andre siden er det bred enighet om at fjerning vil være sunt for norsk økonomi og de som har det vanskeligst.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 2. februar 2012

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Er det riktig at de som eier bolig, skal få rentefradrag, mens de som leier, skal måtte betale?

Flertallet av oss, nesten 80 prosent av husholdningene, er såpass heldige at vi eier egen bolig. Selveierskapet står sterkt i Norge, og det har mange positive sider å eie egen bolig.

Har man lån på boligen sin og betaler renter, får man rentefradrag. En husholdning som har for eksempel 50.000 kroner i renteutgifter i året, kan trekke 28 prosent av disse utgiftene av på skatten. Det vil si at man betaler 14.000 kroner mindre i skatt hvert år. Er man mer velstående og for eksempel har en stor bolig, hytte på fjellet, leilighet i Frankrike og en leilighet til barna som studerer i Oslo, har man kanskje renteutgifter på 200.000 kroner i året. Da kan man trekke av 56.000 kroner på skatten.

Har man råd til alt dette, har man kanskje også vaskehjelp. Hun eller han har langt lavere inntekt. Vaskehjelpen leier kanskje bolig og får derfor ikke fradrag på skatten. Dette er ikke rettferdig.

Markedskonkurransen kan av og til ha noen uheldige utslag. Derfor må markedsøkonomien reguleres. Vi trenger blant annet rettsregler, konkurransetilsyn, sosiale sikkerhetsnett og offentlig produksjon av velferdsgoder som et marked ikke klarer å produsere på en hensiktsmessig og effektiv måte.

Et annet viktig prinsipp i markedsøkonomien er at det offentlige ikke gir noen aktører spesielle fordeler. Det hindrer at markedskonkurransen fungerer rettferdig. Alle parter bør behandles mest mulig likt. Skal man likevel forskjellsbehandle, er det rimelig at det er til fordel for de av oss som har det vanskeligst.

Sammenlignet med andre land har Norge et lite regulert boligmarked. Det er likevel ett punkt hvor norsk boligpolitikk strider mot elementære rettferdighetsprinsipper. I norsk boligpolitikk har vi snudd opp ned på prinsippene for rettferdig konkurranse. Rentefradraget er en fordel for den relativt rike majoriteten som eier bolig, ikke den relativt fattigere minoriteten som leier bolig. Rentefradraget bidrar til etterspørselspress og høyere priser i boligmarkedet. Den høye etterspørselen og de økte prisene bidrar videre til at det blir ekstra vanskelig for mennesker med lav inntekt å komme inn på boligmarkedet.

La oss gå tilbake til det tenkte eksempelet med familien med stor bolig, hytte på fjellet og vaskehjelp. Vaskehjelpen som leier bolig, og selveierfamilien har hver sin nyutdannete datter som ønsker å komme inn på boligmarkedet. Datteren til selveierfamilien får hjelp av foreldrene til å møte egenkapitalkravet på 15 prosent. Foreldrene stiller dessuten med sikkerhet i egen bolig, slik at hun kan ta opp litt ekstra lån og kjøpe en leilighet med to soverom. Det ene soverommet leier hun ut til datteren til vaskehjelpen. Datteren som kommer fra gode kår, begynner å opparbeide seg formue og får rentefradrag. Datteren til vaskehjelpen får ingenting. Dermed bidrar rentefradraget til økte forskjeller. Ironien er at årsaken til at forskjellene øker ikke skyldes markedskonkurransen, men statens forskjellsbehandling.

Årsaken til at denne forskjellsbehandlingen får forsette, er at majoriteten av oss på kort sikt tror vi tjener på det. Det er tilsynelatende ingen politisk vinnersak å gå inn for å fjerne rentefradraget. På den andre siden er det fra økonomifaglig hold bred enighet om at fjerning av rentefradraget vil være sunt for norsk økonomi og de som har det vanskeligst.

Skal en fjerning av rentefradraget gjøres om til en vinnersak, må kompensasjonen for fjerningen av rentefradraget løftes mye sterkere frem. Inntektskatten for alle må settes ned. Kombinert med overgangsordninger for de som har ekstra mye lån, vil det kompensere for tapet av rentefradraget. Civita har også tatt til orde for at en slik omlegging benyttes til å avvikle formuesskatten, som i dag gir sterke incentiver til å investere i eiendom.

Lavere skatt på arbeid er i seg selv et gode og noe som vil øke vår velstand. Norge trenger arbeidskraft, og kjernen i vår velferd er at folk arbeider. De som arbeider, bør derfor ikke betale mer enn nødvendig i inntektskatt. Skattesystemet bør stimulere mer til arbeid og mindre til eiendomsinvesteringer, enn det gjør i dag.

Med en slik endring i skattesystemet vil en oppnå flere goder samtidig. Den usunne og høye prisveksten i boligmarkedet vil avta noe på grunn av dempet etterspørsel. Det vil i seg selv gjøre det lettere for de i etableringsfasen å komme inn på boligmarkedet. De som i dag har lav inntekt og leier bolig vil med lavere skatt få økt kjøpekraft. De vil dermed lettere kunne kjøpe seg bolig.

Det er en myte at rentefradraget er av helt avgjørende betydning for mennesker i etableringsfasen. Hvis inntektskatten settes ned, noe som må være en forutsetning for å fjerne rentefradraget, og en innfører overgangsordninger for de med høye lån vil en fremdeles kunne betjene boliglånet like enkelt som før. Husholdninger med moderat eller lav gjeldsgrad vil få bedret sin økonomi. Dessuten vil incentivene til å ta opp nye høye lån dempes, noe som er sunt for husholdningene. Den private gjelden i Norge er svært høy og kan med fordel avta noe. Argumentene for en omlegging er ikke bare å gjøre norsk økonomi sunnere og bedre. Det viktigste argumentet er at det vil være mer rettferdig.

I den pågående debatten om norsk boligpolitikk forsøker mange å vri fokuset vekk fra urettferdigheten og de uheldige overinvesteringene i bolig som rentefradraget gir, gjennom standhaftig å påpeke at det er for lav boligutbygging som presser opp prisen og gjør det vanskelig å etablere seg på boligmarkedet. Det finnes selvsagt en del man kan gjøre for å styrke boligutbyggingen i Norge, men hvis en bare gjør det, får en ikke endret den grunnleggende og urettferdige forskjellsbehandlingen av leietakere og boligeiere som rentefradraget bidrar til.

Innlegget er på trykk i Stavanger Aftenblad 2.2.12. Se også rapporten «Skattereform«.