Ideer

Demokratiets etiske fundament

Kristendemokrater og konservative forenes i troen på at samfunnet bygges nedenfra. Det er når vi legger det ansvarsbevisste individ til grunn for samfunnet, at vi i best mulig grad utvikler og ivaretar det moralske individ som selv ser sin neste. Den barmhjertige samaritan var ingen offentlig finansiert institusjon, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Vårt Land.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. juni 2011

Demokratiets etiske fundament

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita

Kristendemokratiet er nært beslektet med konservatismen.

Det har den siste tiden vært fornyet debatt omkring ideologienes betydning for politikken. I debatten mellom de store tankeretningene sosialisme, liberalisme og konservatisme havner ofte kristendemokratiet litt i bakgrunnen. Jeg tror det blant annet skyldes at Kristelig Folkeparti i for stor grad har forankret sin politikk i selve gudstroen, slik den forstås og utøves i visse protestantiske kretser her hjemme, fremfor i det mer vitale kristendemokratiet vi kjenner fra for eksempel Tyskland.

Åpenhet. I etableringen av Christlich Demokratische Union Deutschland CDU (CSU) var det et vesentlig poeng for partiets første leder – Konrad Adenauer – at partiet ikke kunne være strengt konfesjonelt bundet. Konrad Adenauer skriver i sine erindringer om de meget harde debattene som pågikk på konferanser i forbindelsen med opprettelsen av CDU. Årsaken til de opprivende debattene var holdninger blant gamle medlemmer i det katolskorienterte partiet Zentrum, som ikke så nødvendigheten av å danne et nyere og bredere kristelig fundert parti som forenet protestanter og katolikker.

Adenauer snakket om at det ikke kunne bli høyt nok under taket hvis partiet skulle bestå. Tankegangen til Adenauer viser en åpenhet som er vesentlig for kristendemokratiet. Hvis kristne verdier skal ha innflytelse på politikken og danne grunnlaget for et solid etisk fundament i samfunnet, og som brede lag av folket skal føle tilhørighet til, må man se forbi interne troskonflikter mellom protestanter og katolikker. På samme vis ser man i dagens norske kristenliv at folk har en tendens til å trekke trosdebatter for langt og over i den politiske sfæren, hvor de ikke hører hjemme.

Menneskeverdet. Den kristne verdien man først og fremst må legge til grunn i politisk virksomhet er tanken om enkeltmenneskets umistelige verdi. Denne respekten for individet handler også om religionsfrihet og dermed forståelsen for nødvendigheten av et skille mellom politikk og religion. Det er derfor en misforståelse å hevde at det å være kritisk til statskirken, eller mot en bekjennelsesparagraf, er «mindre kristelig» eller en form for «svakhet i troen». I politisk sammenheng kan man si at det er spesifikt kristelig nettopp å skille mellom politikk og religion. Å være kristen- demokrat er noe annet enn å misjonere.

Adenauer var svært opptatt av at demokratiet måtte ha en etisk forankring, og denne forankringen var den kristne humanismens ideer: Den kristne naturrett sikrer, ifølge dette synet, menneskeverdet og individets rett. Individet har forrang i forhold til staten, men individet må ikke dermed overlates til seg selv – snarere tvert imot. Det er det samfunnet og den etikken som frie og ansvarlige individer danner i fellesskap, som best sikrer det etiske fundamentet som demokratiet er avhengig av. Som det het i CDUs grunnsetninger til partiprogram fra 1946: «Statens virksomhet må være båret og fylt av kristen etikk og kultur og dermed av sant demokrati. I menneskeverdet og individets umistelige rettigheter finner statens makt sine grenser.»

Kristen etikk. I den europeiske kristendemokratiske tradisjonen er det et vesentlig poeng at demokratiet forankres i den kristne etikken, ikke omvendt. Samtidig er det et klart skille mellom religionen og staten, med utgangspunkt blant annet i Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Kristenliv og tro er med andre ord primært et samfunnsanliggende, ikke et statsanliggende. Sentralt i kristendemokratiet står ivaretakelsen og beskyttelsen av den private og sivile sfære mot statsmaktens inngripen.

Adenauer sto etter krigen for en forsonende linje overfor vestmaktene og var opptatt av å samle Europa. Under den kalde krigen sto han for en tydelig antikommunistisk linje. Hans politiske tenkning var klasseoverskridende, og maktspredning sto sentralt. Betydningen av maktspredning avskjermet ham fra den sosialistiske siden i politikken. På den annen side avskjermet dette også Adenauer fra en rendyrket markedsoptimisme. Uheldig maktkonsentrasjon kunne også oppstå i næringslivet, mente han.

Kritikken av både statsmakt og markedsmakt må likevel ikke tolkes inn i en slags ubestemmelig mellomposisjon. Kritikken av markedsmakt som sådan skiller ikke kristendemokratiet fra de liberale eller konservative. Det er en dypere politisk filosofi som ligger til grunn. Adenauer var kansler og Ludwig Erhard var finansminister under Tysklands store økonomiske oppblomstring, også kjent som Wirtschaftswunder. Ideologen og økonomen som inspirerte dem, var Wilhelm Röpke. Sentralt for Röpke var en fri sosial markedsøkonomi, maktspredning og ideene om at samfunnet bygges nedenfra.

Tidlig i mellomkrigstiden tok Adenauer til orde for at økt handel mellom landene i Europa kunne skape grobunn for fred. Disse tankene tok han opp igjen etter krigen i sitt arbeid for det vi i dag kaller EU.

Konservativt. Likheten mellom kristendemokratisk og konservativ tankegang er stor. Vektleggingen av at samfunnet trenger et etisk bolverk mot despotiet er et viktig likhetstrekk. Den liberale rettstaten og demokratiet kan ikke reduseres til abstrakte og formalistiske idealer alene. Ideene om demokratiet og respekten for alle individer må også ha en konkret mening for folk.

Denne konkrete meningen finner mennesker i familien eller i sivile fellesskap hvor mennesker tar gjensidig ansvar for seg selv og andre. Denne sivile sfæren er ikke-instrumentell og hinsides marked og stat. Den sivile sfæren fungerer – både for troende og ikke-troende – som en sfære hvor vi kan ivareta og utvikle etisk bevissthet.

Det er først og fremst i de sivile fellesskapene vi gjensidig anerkjenner hverandre og opplever reell frihet. Hvordan gjensidig anerkjennelse er viktig for folks følelse av trygghet og frihet var sentralt for den tyske filosofen Hegel. Det er som anerkjent individ i et felleskap vi opplever trygghet og frihet. Opplevelsen av anerkjennelse er igjen viktig for moralen til den enkelte. Frie og anerkjente individer har et bedre grunnlag for å opptre moralsk riktig.

Stat og samfunn. Ideen om at frie individer, innenfor en fungerende rettstat, har de beste forutsetninger for å opptre moralsk, forener konservative og kristendemokrater i en skepsis til en omfattende stat. De verdiene og den fortjenesten mennesker tjener i et marked, bør ikke bare gå til egen luksus eller overdrevent forbruk, men det er langt fra sikkert at høye skatter eller sterk statlig styring av næringslivet er det som skal til for å unngå dette. Hvis staten tar for mye av ansvaret for solidariteten i samfunnet, risikerer staten å undergrave samfunnet, og å viske ut skillene mellom staten og samfunnet. Det er et paradoks at frivilligheten og bistanden i så stor grad er statlig finansiert. Dette paradokset viser etter min mening at vi trenger å reformere den politikken vi i dag fører på frivillighets- og solidaritets- området.

Skal menneskeverdet ivaretas, må to hensyn tas parallelt: På den ene siden må statens og politikkens virkeområde begrenses, og på den andre siden må individet føle tilhørighet til et fellesskap som er preget av en kristen, etisk grunnholdning, også i et samfunn med full religions- og ytringsfrihet. I disse etiske reservoarene finner enkeltmennesket sin viktigste beskyttelse mot despotiet, og rettsstaten sin ytterste begrunnelse. Med dette ser vi at den kontinentale kristendemokratiske tradisjonen er nært beslektet med konservativ tankegang, ja, kanskje til og med kan sees som en gren av konservatismen under et annet navn.

Kronikken er basert på en innledning av Lars Gauden-Kolbeinstveit i antologien Konservatisme, redigert av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse