La friheten virke

Av David Hansen, fagsjef i Civita.

Groruddalen er bakgrunnsteppe for nok et politisk drama. Boligblokker foreslås revet og skolebarn flyttet. Målet er harmoni, men virkemidlene er lite musikalske.

Boligene til innvandrerne sier mye om integreringen. Det samme gjør utdanning og deltakelse i arbeidslivet. I Norge har vi ca. 459.000 innvandrere. De «ikke-vestlige» utgjør om lag halvparten.

Vi vet hvor innvandrerne bor. Det snakkes mindre om hvorfor de bor der de bor. Allerede her burde man være mer kritisk til dem som liker å detaljstyre. Det er vitterlig deres boligpolitikk, fra årtier tilbake, som gjør at innvandrere flokker seg i deler av Groruddalen. Den sosiale boligbyggingen, enda så godt ment, kan lett bli ei integrasjonsfelle. Det bor langt flere med norsk som morsmål der hvor fotavtrykket til den offentlige boligbyggingen er svakere.

I de mest innvandrertette delene av Stockholm, så som Rinkeby, er godt over 80 prosent minoritetsspråklige. I Oslobydelene Stovner og Søndre Nordstrand er andelen 40-45 prosent. En viktig årsak til denne forskjellen er at innvandrerne i Norge i økende grad eier sin bolig. I Sverige forblir de leietakere i kommunale boliger. 45 prosent av innvandrerne eier boligen sin her i landet, mot 60 prosent blant nordmenn generelt. Eierskapet utgjør en av hovedforskjellene mellom norsk og svensk, for ikke å si europeisk, integrering av innvandrere. Der hvor boligene i Oslo ligner mest på Rinkeby, er det også tettest med innvandrere. Folk bor slik de har råd og mulighet til.

Tankesmien Civita har utgitt analyser om innvandrernes eierskap og boliger, om deltakelse i arbeidsmarkedet og innen utdanning. Kort oppsummert viser analysene at det går langt bedre med integreringen enn mange synes å tro. Innvandrere tar etter majoritetsnordmenns boligstruktur og eierskap, utdanningsnivå og yrkesdeltakelse.

Boligkjøp viser at innvandrere og banken som innvilger lån har tro på at de vil lykkes. Eierskapet blir også viktig sikkerhet for å lykkes enda bedre. Innvandrerne kan oppvise en sosial mobilitet som er imponerende gitt forutsetningene: en av tre har bodd i Norge mindre enn fem år.

Privat eierskap er et klassisk frihetsprinsipp. Det interessante her er at friheten virker integrerende. Tilsvarende ser vi resultater av en utdanningspolitikk som setter høye læringsmål, og øker folks frihet og evnen til ansvar. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det prosentvis flere jenter og gutter med innvandrerbakgrunn som søker høyere utdanning enn blant jevngamle, etnisk norske. Før man kommer dit må opplagt grunnskole og videregående ha gått greit.

I en åpen høring for Oslo bystyres utdanningskomité ble det nylig presentert forskning som viser at årsakene til skolebytter i Groruddalen skyldes mer sammensatte og hverdagslige grunner enn frykten for å miste norskhet. Bytte av skole skjer også i all hovedsak mellom lokale skoler. Det er altså konkrete vurderinger av skolen, og ikke nabolaget eller bydelens befolkning som er mest avgjørende for skolebytte.

Rommen skole er en av de som har høyest andel minoritetsspråklige elever i Oslo, med hele 95 prosent. Disse representerer over 40 forskjellige språk. Skolen har tre timer mer undervisning enn det som er vanlig ellers i landet. Tiden brukes til norsk, engelsk og matte. Den økte undervisningen utgjør ett år lenger enn et vanlig grunnskoleløp. Skolen har norske lærere og bruker norsk som undervisningsspråk. På grunn av mangfoldet blant de minoritetsspråklige er norsk også deres fellesspråk.

Elevene på Rommen skole gjør det bedre enn snittet i Oslo, og snittet i Oslo er bedre enn landsgjennomsnittet. Det presteres altså godt, til tross for at hele 35 prosent av elevene samlet sett i Oslos skoler regnes for å være minoritetsspråklige. Begrepet sier derfor lite om ferdigheter i norsk eller for kvaliteten på skolen.

Mangfold er en ressurs og ikke en trussel. Selvsagt er det også utfordrende. Snakker vi sant om Osloskolen vil trolig færre kjenne seg skremt til å tro at læringen står tilbake for mangfoldet. I Oslo har de fleste barn gleden av å få med seg både gode læringsmiljø og berikende mangfold.

Frivillig engasjement bidrar til andre typer integrering. Det kan eksempelvis handle om mer inkluderende menigheter, idrettslag og andre sosiale og kulturelle aktiviteter. Når hele fire av ti aktive kristne i Oslo har innvandrerbakgrunn, kan man ikke snakke om innvandring som synonymt med tap av det kristne. Sjansene er større for at innvandringen gir trosliv og tradisjoner en renessanse.

Flytting, skolebytte og andre uttrykk for valgfrihet er av noen ansett for trusler mot den store integrasjonsplanen. Sannheten er at det nytter ikke å regulere bort friheten uten samtidig å tape kvaliteter som burde bevares og endatil framelskes.

Personlig ansvar og frihet er bedre egnet enn detaljstyring. Feilbarlige som vi er, blir ikke sjansene for suksess større ved at alle følger én plan. Vi er alle skapt unike, ergo mangfold. Vi er også skapt frie og ingen av oss perfekte, ergo må vi være årvåkne for styringsiver. Siden etnisitet ikke begrenser den enkeltes menneskeverd, kan vi ikke akseptere at minoriteter får begrensede varianter av de friheter som er grunnsteiner for vårt samfunn. Utfordringen er dermed hvordan vi på en liberal måte kan ivareta og utvikle det frie samfunnet. Det må gjelde for integreringspolitikken, som for alle andre områder, at vi ikke tyr til et tiltak bare fordi det kan fungere. Tiltaket må også bestå prøven i forhold til våre verdier. Vinninga ved detaljstyring går ofte opp i spinninga. Er vi skikkelig uheldige skaper vi samtidig varige og uforsonlige gap mellom mennesker.

Løsningene for bedre integrasjon ligger i å legge bedre til rette for at stadig flere innvandrere kan lykkes med utdanning, arbeid og eierskap. Svarene er derfor langt mer å finne utenfor enn innenfor den definerte integreringspolitikken. Testen blir om politikken bidrar til mer frie, selvstendige og ansvarsfulle mennesker.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 18. februar 2011.