Stueren kommunisme?

av filosof i Civita, Lars Gauden-Kolbeinstveit, og historiker og prosjektleder i Civita, Bård Larsen

Jan Myrdal er en av vår tids fremste totalitarister. Dette, og at Hagtvet ikke ønsker å kneble Myrdals ytringsfrihet må etter vår mening være et premiss for debatten om Hagtvets nei til Bjørnsonfestivalen. Man skal være uhyre forsiktig med å bruke boikott som virkemiddel, men det betyr ikke at det alltid er feil å gjøre det. Boikott er først og fremst farlig når vi ikke evner å gjendrive demagogens påstander med ord. Ingen kan være i tvil om at Hagtvet er i stand til å dokumentere at Myrdal tar feil. Hagtvet er ikke avhengig av å innskrenke Myrdals ytringsfrihet eller boikotte han for å bevise at han har rett. Knut Olav Åmås tar derfor feil når han sier Hagtvet driver med ”monologisk maktbruk”. Sist gang Hagtvet strakk ut en hånd til maoistene ble han bokstavlig talt spyttet på.

Stig Sæterbakken liker at det smeller i dørene. Og det er helt ok. Kanskje Sæterbakken er grenseløs i så måte, men det betyr ikke at vi alltid må være enige om dette frislippet. Sæterbakken snur alt på hodet: ”De farligste i vårt samfunn i dag, er dem som er så sikre på at de selv sitter inne med sannheten om rett og galt”. Skulle det være Hagtvet, og ikke Myrdal? Myrdal som i sin iver for realiseringen av det kommunistiske samfunn er og har vært villig til å støtte massemordet som verktøy for historisk forandring.

Noen mennesker har en tendens til bare å omgås meningsfeller. En slik omgangsform kan være farlig. Men hvis vi ikke velger en slik omgangsform blir man ikke klokere av å kjøre i grøften på andre siden av veien. For i den andre grøfta er det en endeløs relativisme som rår. Å støtte Pol Pot og fornekte folkemord er galt. Det er å fornekte fakta. Å ikke diskutere med mennesker som har en slik ekstrem og uredelig omgang med fakta, kan være vel så riktig som å diskutere med dem. Dialog eller boikott: Det handler om å erkjenne at noen mennesker faktisk har så ekstreme meninger at vi er pliktet til å ta avstand.  

Invitasjonen av Myrdal er symptomatisk for ”normalitetens sirkus”: substansløs og uten etisk eller historisk overblikk. Journalist Jan Gunnar Furulys ”kaffeslaberas” med Myrdal i Aftenposten illustrerer dette: ingen kritisk oppfølging og Myrdal fremstilles som rausheten selv, og vil ta en prat ”steg for steg, argument for argument”. 

Kommunismen som ideal er stuerent i den delen av Europa som ikke har erfart den i praksis. Det ligger derfor et kaldt gufs over antikommunismen som begrep: Haakon Lie og Joseph McCarthy.  Antifascist er (heldigvis) til sammenligning en hedersbetegnelse. Dette paradokset går langt inn i det liberale borgerskapet. Det eksisterer neppe noen politisk ekstremistorganisasjon i Europa med så få medlemmer hvor så mange har gjort strålende karrierer i det sivile samfunn, som AKP. Folk på ytre høyre fløy ville aldri fått foten innenfor døra på Bjørnsonfestivalen – tror vi. Selvsagt er ikke alt dette utrykk for ”snikkommunisme”. AKP er dødt og maoistene er slitne. Vi etterlyser verken sensur eller beruvsverbot, men snarere valg av plattform og etisk refleksjon. Dette er utrykk for noe annet: intellektuell latskap i et lite land. En lek med ord, ideer og identiteter som har sitt utgangspunkt i ansvarsløs idealisering av historien og, ironisk nok, den intellektuelles motstand mot å gli inn i det konforme og banale. 

Tragedien er at den utopiske refleks, det religiøse dogmeriet i marxismens historiesyn, fører til at de troende gang på gang reduserer historisk erfaring til strukturelle feilskjær og ikke til det som det burde være: Et essensielt oppgjør med den ideologiske og antropologiske kilden til utopienes brutale konsekvenser.  Skjønnmaleriet av antidemokratiske regimer har derfor bare fortsatt, fra det ene moralske konkursbo til det andre. Når Hagtvet protesterer mot denne lettheten, er det han som blir hengt ut – i Aftenposten.

Styrelder for Bjørnsonfestivalen, Arnt Sommerlund, uttalte til NRK: ”Folk har gjort dumme ting tidligere. Bjørnson gikk eksempelvis på horehus – i dag ville han vært en kriminell – men vi boikotter ham ikke av den grunn”. Dette er intellektuell fallitt.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 3. september 2010.