Ideer om sentrum

Av David Hansen, Civita.

I partiene i det angivelige sentrum hevder man å være klart annerledes enn høyre- eller venstresiden. Og noe må det være, siden disse partiene hardnakket påstår å ha mer enn en skjebne i mellomposisjon til felles.

Spørsmålet er om det virkelig finnes noe som kan kalles sentrumsideer eller sentrumsverdier. Et utgangspunkt som er identifisert, er motkulturene. De representerer delvis overlappende interesser og anskuelser som har dannet viktige utgangspunkt for fellesskapet mellom sentrumspartiene.

Sentrumspartienes store feilskjær er at de har sviktet sitt utgangspunkt, ved å plassere sine politiske prosjekter i ei sidevogn på sosialdemokratiet. Iveren etter å sentralstyre har motvirket den samme friheten i samfunnet som de motkulturelle bevegelsene ble mobilisert for å forsvare.

Med stadig mer instrumentelle løsninger har man tapt det mest grunnleggende og unike ved eget prosjekt: Ideen om at samfunnet bygges best nedenfra, av de frie fellesskapene og mangfoldet som disse betinger. Det er denne ideen som gjør sentrum rotfestet i det borgelige, liberale prosjektet. Fornekter man å være innpodet i dette treet, er det vanskelig å se at man igjen kan bære skikkelig frukt.

Ideer som gjerne sies å samle sentrum er lokaldemokrati, troen på frivillighet, motstand mot overstyrende statsmakt og vilje til å regulere markedet. Dette er politikk med klare ideologiske undertoner. Det er bra, men eksemplene skiller ikke sentrum fra andre borgerlige partier. Et virkelig engasjement for lokaldemokrati forener for eksempel langt flere lokale politikere på tvers av alle partier, enn det kjennetegner sentrum.

Ambisjonen om å være et tredje alternativ har primært bygget på tanken om å tilby et idé- og verdifellesskap på tvers av klassene. Det var altså verdisyn som skulle forene, snarere enn klassetilhørighet og materielle egeninteresser. Her ligger grunnlaget for begrepet ”folkeparti”, som i Europa ellers er kjent i partinavn for nettopp kristendemokrater, liberalere og liberalkonservative. Det var ikke noen tilfeldighet at folkeparti kom med i navnet til KrF. Man ville opprinnelig ikke engang kalle seg parti, fordi begrepet ga referanser til uforsonlige klasse- og interessekamper som bød grunnleggerne av KrF imot. I de senere år har igjen KrF blitt mer oppfattet som et fraksjonsparti for (noen) kristne, framfor å videreutvikle ideen om å være folkeparti. Den strategien har vist seg å være feilslått. Heldigvis gryr det på ny en idédebatt i KrF.

Det er lite av ideologisk substans som står igjen hvis man med eksempler om å reise motmakt til sentralstyring skal forsøke å skille sentrum fra resten av høyresiden. Sentrumspartiene har i dag en verdi for enkelte interessegruppers strategiske posisjonering i enkeltsaker. De kan spille sentrale maktpolitiske roller i dragkamper om flertallet i Stortinget, men dette alene skaper ikke et ideologisk alternativ.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 19. mai 2010.

PS: DN har gjort en endring ift min innsendte tekst om sentrumspartiene som er ganske vesentlig. Jeg har ikke skrevet at "i Norge er det lite som skiller sentrum fra høyresiden", men snarere:

"Ideer som gjerne sies å samle sentrum er lokaldemokrati, troen på frivillighet, motstand mot overstyrende statsmakt og vilje til å regulere markedet. Dette er politikk med klare ideologiske undertoner. Det er bra, men eksemplene skiller ikke sentrum fra andre borgerlige partier.

(…)

Det er lite av ideologisk substans som står igjen hvis man med eksempler om å reise motmakt til sentralstyring skal forsøke å skille sentrum fra resten av høyresiden. Sentrumspartiene har i dag en verdi for enkelte interessegruppers strategiske posisjonering i enkeltsaker. De kan spille sentrale maktpolitiske roller i dragkamper om flertallet i Stortinget, men dette alene skaper ikke et ideologisk alternativ."

David Hansen