Hva skjedde på Island?

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Ingen steder har finanskrisen rammet hardere enn på Island. De feilgrep som har skapt krise verden over, var ekstra store der. Hva kan vi lære?

Å studere Island, med sine 320 000 innbyggere og tre banker, er som å se på finanskrisen gjennom et mikroskop. Studieobjektet er lite, men det gjør samtidig at vi kan forstørre og få en viss oversikt.

Hva var det så som skjedde i vårt broderland? Historien er alltid kompleks, men kan kanskje beskrives slik Ásgeir Jónsson gjør i sin nye bok, Why Iceland?, som tar for seg tiden før, under og etter at finanskrisen rammet Island.

Boken starter med at Jónsson tar for seg den islandske mentaliteten. Helt siden vikingtiden har Island vært et egalitært og liberalistisk folkeferd. Man har alltid sett på sine landsmenn som likeverdige, og har unngått konger som står over folket. Faktisk gikk man bevisst inn for en norsk konge i 1262, fordi man ville unngå en konge på Island og anså at en norsk konge i mye mindre grad ville blande seg inn. Dermed unngikk man dannelsen av en herskerklasse.

Man finner mange paralleller mellom den islandske og den amerikanske mentaliteten. Begge landene ble dannet av immigranter som flyktet fra tyranniske konger. Demokratiet oppsto tidlig. Og, ikke minst, islendingene lever også etter ”den amerikanske drømmen”, der man er sin egen lykkes smed og hardt arbeid skal lønne seg. Det ga kraftig vekst, men hadde også en nedside.

Jónsson skriver at islendingene i liten grad har stått for kollektive ordninger, planlegging, forsiktighet og detaljfokus. Man har for eksempel aldri hatt noe sterkt byråkrati.

Deres liberalistiske innstilling har gjennom historien gitt gode resultater. Når man har brutt med den frie økonomien har det skapt store problemer, som da de danske koloniherrene innførte handelsmonopol. På grunn av fattigdom og sult ble folketallet halvert. Med frihandel på 18- og 1900-tallet ble Island kanskje det landet som har blitt rikest basert utelukkende på råvarer.

Selv om handelen har vært nokså fri, har bankene siden 1930 blitt styrt av staten. Når Island i 1989 gikk inn i en kraftig nedgangsperiode, fordi torskestammen kollapset, måtte man finne nye måter å tjene penger på. Det ble for ustabilt å være avhengig av én råvare.

Man gikk inn for radikale frimarkedsreformer, med skattelettelser, liberalisering og økt internasjonalt fokus. Reformene kulminerte med Islands inntreden i EØS i 1994. Helsesektoren og aluminiumsproduksjonen fikk tilgang til større markeder og bedre betingelser, og vokste kraftig.

Inntredenen i EØS medførte også fri kapitalflyt. Bankene ble satt fri, men hadde liten erfaring med friheten. Heller ikke myndighetene og byråkratiet visste helt hvordan de skulle takle frislippet. Og mens bankene raskt tilpasset seg nye rammebetingelser, ble myndighetene stående igjen i fortiden, hevder Jónsson.

Året etter kom så de gode økonomiske tidene tilbake. Mellom 1995 og 2006 ble islendingenes inntekter nesten doblet, og man gikk fra å være verdens fjortende til verdens tredje rikeste land, målt per innbygger.

Veksten var imidlertid ikke problemfri. Siden Island aldri har hatt noen overklasse med mye penger, var tilgangen til investeringsmidler svært begrenset. Bedrifter og banker måtte derfor låne penger utenlands for å vokse. Først i rekken var Kaupthing, som doblet størrelsen hvert år fra 1995 til 2006. De andre bankene fulgte etter, med en kraftig, lånefinansiert internasjonal ekspansjon.

De gode tidene førte samtidig til kraftig inflasjon, og sentralbanken måtte derfor sette opp renten betydelig. Det ga nye problemer, siden høy rente tiltrekker seg pengeplasseringer utenfra. Det var riktignok gunstig for finansnæringen, som vokste sterkt. Men i en liten økonomi med egen valuta gjør innflyt av penger at valutaen styrker seg. Prisen for det islandske kronen ble derfor overdrevent høy.

Det gikk bra lenge. Island ble rangert som verdens beste land å bo i flere år på rad. I begynnelsen var bankekspansjonen fornuftig, og basert på faktiske verdier. Men siden det gikk så bra, ble man mer og mer optimistiske og så mer og mer bort fra innvendingene. Man ble tatt av hybris. Oppturen ble for sterk – det samme ble nedturen som fulgte.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av Islands vekst og fall? Frimarkedsreformer, deregulering og diversifisering var nødvendig – fiskebestanden har forblitt på samme, lave nivå som skapte krisetider i 1989. Uten reformene hadde man mistet den langvarige oppturen.

Frie markeder krever imidlertid gode institusjoner, både reguleringer og normer. Som nevnt har byråkratiet tradisjonelt stått svakt på Island. Man bygde heller ikke opp et kredittilsyn og lovverk som kunne holde kontroll med bankene og gjeldsveksten.

Når alle tenker likt, slik både de bankansatte, eierne og myndighetene gjorde på Island, kan man ende opp med at alle gjør de samme feilene. Det er kanskje den fremste forklaringen på den islandske krisen: Det at det gikk så bra, så lenge, gjorde at færre og færre evnet eller våget å tenke annerledes.

Artikkelen sto på trykk i Dagen Magazinet lørdag 14. november 2009.