De borgerlige vant i 2001, 2005 og 2009

Av Kristin Clemet

Arbeiderpartiet gjorde et godt valg. Det fortjener de rødgrønne å feire. Men midt i feiringen bør de huske at flertallet stemte på et ikke-sosialistisk parti. De fortjener også å bli hørt.

Frank Aarebrot mener at resten av landet «ler av» borgerlige velgere og velgere i østlandsområdet som er bekymret over av mindretallet igjen har vunnet valget i Norge.

Jeg mener det er viktig at folk vet hvordan valgordningen virker, og at de vet at det er mulig for et flertall av stemmegiverne å tape valget. Ingen har tatt til orde for at den vedtatte valgordningen ikke skal gjelde, men noen mener vi bør diskutere en justering av ordningen. Slik den er nå, favoriserer den særlig Arbeiderpartiet, og den fører til at noen velgere har langt mindre innflytelse over sammensetningen av Stortinget enn andre velgere har. To stemmer i Finnmark teller like mye som fem stemmer i Oslo, Akershus eller Vestfold

Stemmegivningen i de tre siste valgene viser at Høyre, Venstre, KrF og Frp har vunnet hver gang. De har tilsammen fått flere stemmer enn de rødgrønne partiene har fått. I 2001 var det en stemmeovervekt på mer enn 200 000 velgere i de borgerlige partienes favør, og det førte da også til en borgerlig regjering. I 2005 fikk de fire ikke-sosialistiske partiene ca. 22000 stemmer mer enn de tre rødgrønne partiene, og i 2009 har nesten 50 000 flere velgere stemt på Venstre, KrF, Høyre og Frp enn på Ap, Sp og SV. Men likevel får altså de rødgrønne partiene flertallet av mandatene på Stortinget og kan styre videre i regjering. Som en lett forbauset svensk statsminister konstaterte: Den borgerlige regjeringen i Sverige kom til makten med omtrent samme margin som de borgerlige partiene i Norge nå fikk. Men fordi Norge har en annen valgordning, vinner ikke flertallet makten.

Å vite hvordan valgordningen virker, er altså viktig for at vi skal kunne diskutere den. De færreste har tatt til orde for en helt proporsjonal valgkretsordning, men systemet kan kanskje bli mer proporsjonalt, slik at det fremstår som noe mer rettferdig. Bernt Aardal påpeker at mindretallet ville fått flertallet i 2009 likevel, men det endrer ikke den underliggende realitet: De borgerlige partiene har fått flere stemmer enn de rødgrønne partiene har fått. Noen stemmer betyr mer enn andre.

Dette er nemlig også viktig å ha in mente de neste fire år, når den politiske hverdagen begynner. Rødgrønne politikere argumenterer ofte med flertallets vilje. De viser til at flertallet ga dem makt til å gjennomføre sin politikk, selv når de borgerlige partiene er sterkt uenig. De argumenterer selvsikkert ved bl.a. å hevde at «ingen roper på mer høyrepolitikk», mens valgresultatet fremstilles som en voldsom seier for mer rødgrønn politikk. Ja, Kristin Halvorsen mener til og med at valgresultatet egentlig er et ønske om mer SV-politikk.

Alle slike utsagn bør tas med en klype salt. Det var flere som stemte på de fire ikke-sosialistiske partiene enn på de tre regjeringspartiene. Selv hvis vi tar med partiet Rødt, har sosialistene fått færre stemmer enn opposisjonen.

I et godt demokrati skal de som styrer, ta hensyn til mindretallet. At de også bør ta hensyn til flertallet, bør være selvsagt.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 19. september 2009, og gjenfinnes her.