Av Kristin Clemet, leder i Civita
Tirsdag ble Barack Obama valgt til president i USA. Nominasjonsprosessen og valgkampen har vart lenge og engasjert millioner av mennesker.
Mange i Norge er glade for at Obama vant. Men hadde USA vært som Norge, ville det neppe endt slik. Da hadde Hillary Clinton vært presidentkandidat, og McCain hadde kanskje vunnet valget.
Norge og USA har svært forskjellige systemer for å velge ut kandidater til valg. Mens USA gjennomfører en vid åpen prosess der alle får delta, har Norge en meget lukket nominasjonsprosess, der bare noen ytterst få deltar. De politiske partiene har monopol på å velge ut kandidater til Stortinget. Velgerne, og de fleste av partienes medlemmer, har svært lite de skulle ha sagt. Ifølge valgforsker Hanne Marthe Narud, som nylig har skrevet en rapport om temaet for Civita, er dette karakteristisk for det norske demokratiet.
I USA hadde Clinton en stor ledelse på Obama blant de såkalte superdelegatene for bare noen måneder siden. "Superdelegatene" er partiets kjernetropper og de mest aktive medlemmene. Men i USA er det ikke disse alene som avgjør nominasjonen. I Norge, derimot, er det bare "superdelegatene" som har noe de skulle ha sagt.
De siste årene har det vært en kraftig reduksjon i partienes medlemstall i Norge. Bare åtte prosent av den voksne befolkning er nå medlemmer av et politisk parti. Samtidig er det bare et mindretall av disse igjen som kan regnes som aktive i partiet. Enda færre, eller ca. 20 prosent av medlemmene, deltar i selve nominasjonsprosessen.
Det betyr at det er under to prosent av befolkningen som er med på å bestemme hvem som skal stille til valg Norge. Det er et problem, og problemet forsterkes av at velgerne heller ikke kan påvirke valget av personer i selve valget.
Det er altså en stadig mindre klikk som bestemmer hvem som skal få være politikere. Da er det kanskje ikke så rart at det kan bli mye "innavl", flere karrierepolitikere og en sterk profesjonalisering av politikken. Sjenerøs statlig finansiering av partiene bidrar antagelig heller ikke til at det luftes mye ut. I stedet eser det ut.
For mens det blir stadig færre som engasjerer seg i partiene, blir det, paradoksalt nok, stadig flere politikere. Vi valgte 12000 politikere til kommunestyrer og fylkesting i 2007. Sverige, med nesten dobbelt så mange innbyggere, har omkring 15000 folkevalgte, mens Danmark bare har 5000. Dette betyr at Danmark har én politiker pr. 1000 innbyggere, mens Norge har nesten tre.
Også på nasjonalt nivå vokser antallet politikere, særlig de som ikke er valgt. Antall statssekretærer er fordoblet de siste 20 år. Antall rådgivere på Stortinget er mangedoblet.
Det er synd, for det er lite som tyder på at det er et stort behov for stadig flere politikere. Når det likevel blir flere av dem, kan vi antagelig regne med at hver politiker bestyrer stadig mindre områder eller mindre viktige felt. Men mer detaljstyring leder ikke nødvendigvis til økt interesse og respekt for politikk. Norge skiller seg ut i Norden ved å være det landet der tilliten til de politiske partiene er minst. Våre naboland har også høyere valgdeltagelse enn vi har.
I 2009 er det stortingsvalg. I månedene som kommer, skal partiene nominere sine kandidater. Da bør partiene åpne seg mer opp. De behøver ikke å kopiere USA og innføre åpne primærvalg med flagg, konfetti og ballonger. Relativt enkle tiltak kan gjøre den norske nominasjonsprosessen mer inkluderende, demokratisk og interessant for folk flest.
Partiene kan for eksempel la alle medlemmer få være med å bestemme – ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen. Samtidig kan de gjøre det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og internett. Man kan også gjøre det enklere ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
Ønsker man enda større åpenhet, kan alle få lov til å delta – eller man kan la de delta, som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet.
Alle alternativer innebærer en risiko for at partieliten får mindre makt. Men det er en liten pris å betale, hvis velgerne får mer makt.
Artikkelen stod på trykk i Aftenposten lørdag 8. november 2008
Les Civita-rapporten "Bak lukkede dører? Eller i åpne rom?", av Hanne Marthe Narud her!