Ideer

IDÉDEBATT: Nå er vi alle liberale?

Publisert: 1. juni 2007

Ytringsfriheten, personvernet eller retten til å være annerledes kan bare holdes i hevd gjennom en offentlig debatt som provoserer til refleksjon. Kampen for det liberale må altså vinnes hver dag, skriver Kristin Clemet, i Morgenbladet.

For en måneds tid siden arrangerte Civita et frokostmøte om liberalismen og ”kampen om det liberale”, der bl.a. SV og FrP innledet til debatt. Samme dag hadde filosof og prosjektleder i Civita, Lars Fr Svendsen, en kronikk i Aftenposten om de ulike partienes forhold til liberalismen.

Dette førte til debatt, både i Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og NRKs Sånn er livet. Det foregår virkelig en ”kamp om det liberale”! Alle vil gjerne være med i kampen, alle vil gjerne være liberale, og alle vil gjerne bidra med sin egen definisjon av hva det vil si å være liberal.

For oss som alltid har oppfattet oss selv som liberale, er dét veldig bra. De fleste insisterer ikke på å kalle seg sosialister eller sosialdemokrater, slik Førde påsto. Men de fleste ønsker altså å kalle seg liberale, selv i et land der høyre/venstre-aksen er forskjøvet nokså langt til venstre i forhold til mange andre land.

Jeg tror det er to årsaker til at ”det liberale” har så stor oppslutning. Den ene årsaken har i grunnen ikke så mye med politikk å gjøre. Det har mer å gjøre med ordet liberal, slik det brukes i daglig tale. Vi vil gjerne være åpne, romslige, greie, tolerante og moderne mennesker.

Den andre årsaken er politisk og har med liberalismen å gjøre. For det er sant at nesten alle nå har akseptert liberalismens kjerneverdi, som er rettsstaten. I norsk politikk gjør jeg et lite unntak for partiet Rødt og for deler av SV (herunder SU), men ellers er det ingen tvil: Alle har akseptert det liberale demokratiet. Alle har med andre ord erkjent at demokrati er noe mer enn flertallsstyre. Det liberale demokratiet dreier seg også om maktdeling og begrensninger i statens makt.

Ut fra en slik minimumsdefinisjon av den klassiske liberalismen er nesten alle liberale i dag.

Det er en seier og ingen selvfølge. Arbeiderpartiet gikk inn for sosialisme, sterke begrensninger i eiendomsretten, planøkonomi og statlig overtagelse av produksjonsmidlene så sent som på 1960-tallet. SV gikk enda lenger og holdt det gående med bokstavelig talt fantastiske programmer helt frem til 90-tallet. Men gradvis har sosialismen forsvunnet ut av partiprogrammene, antagelig fordi den i sitt vesen er illiberal og derfor umenneskelig. Selv ikke i SVs programmer nevnes sosialismen særlig ofte nå. En gang syntes jeg også jeg hørte Kristin Halvorsen presentere seg på engelsk som ”social democrat”. Det blir kanskje for sterkt å være sosialist.

Men er det da noen vits i å diskutere de liberale ideene, hvis alle er enige i denne kjerneverdien? Ja, jeg mener det – av flere grunner:

For det første er en offentlig debatt om det liberale demokratiet, foruten å være interessant i seg selv, en forsikring mot tilbakefall til mer totalitære ideologier. Ytringsfriheten, personvernet eller retten til å være annerledes kan bare holdes i hevd gjennom en offentlig debatt som provoserer til refleksjon. Kampen for det liberale må altså vinnes hver dag.

For det annet er det et spørsmål om liv og lære. En ting er å slutte seg til prinsippene – noe annet er å leve etter dem i praktisk politikk. På dette området syndes det hver dag i norsk politikk, og noen partier og politikere synder mer enn andre. Hver synd er som regel ikke så stor, men det er nettopp det som er farlig: Skrittene i retning av et mindre liberalt eller mer totalitært samfunn er så små at vi nesten ikke ser dem. Friheten går ikke tapt over natten, men vi risikerer å miste den gradvis, hvis vi ikke fører en debatt om dens innhold og omfang. Det at vi for tiden har en flertallsregjering som åpenbart er seg (litt for) bevisst at den ikke behøver å ta hensyn til mindretall, gjør ikke saken mindre viktig.

Det er nok av spørsmål å gripe fatt i. Skal for eksempel staten kunne bestemme at private bedrifter må kjønnskvotere representanter til sine styrer? Skal staten bestemme hvilke biskoper vi skal ha i den norske kirke? Skal staten ha det ”overordnede ansvaret” for kulturlivet? Er det sunt at staten finansierer nesten hele frivillig sektor, kulturlivet og de politiske partiene? Skal staten nekte folk å velge en alternativ hjemmehjelp eller skole for sine barn? Skal staten kunne legge ut skatteopplysninger om oss til allmenn beskuelse? Skal staten bestemme at det er best for barna våre å gå i barnehage fremfor å være sammen med mor og far? Bør det være en aldersgrense for ”hente-ekteskap”, bør det være påbudt med sykkelhjelm, og bør det bli forbudt å røyke hjemme?

Og hva gjør staten for å beskytte oss mot andre overmakter enn staten selv? Får Konkurransetilsynet frie nok hender til å stoppe enkeltbedrifter som får urimelig stor markedsmakt? Er staten flink nok til å beskytte oss mot at private selskaper overvåker oss og trenger seg inn i privatsfæren? Og hvorfor kan ikke staten beskytte oss bedre mot kommersiell forsøpling av det offentlige rom?

Mens dette skrives meldes det at sosialisten Hugo Chavez nå har stengt en kritisk TV-kanal, Venezuelas eldste. 70 – 80 prosent av befolkningen skal visstnok være mot stengningen, og internasjonale organisasjoner som er opptatt av pressefrihet, er bekymret. Så langt har jeg ikke hørt et pip fra norske sosialister, og det er kanskje talende. Enkelte av dem snakker om Venezuela som de tidligere har snakket om Cuba og andre totalitære regimer: Man må knuse noen egg for å lage omelett.

I et liberalt demokrati er det tvert om. Hensikten helliger ikke alltid middelet.

Morgenbladet, fredag 1. juni 2007.

Publisert: 1. juni 2007