«Ta det litt med ro. Dere må ikke bli ferdig for tidlig”. I følge referater i kinesisk presse, er dette beskjeden arrangørene av sommer-lekene i 2008 har fått fra den Internasjonale Olympiske Komite. Tempoet i byggingen av anlegg til 2008 kan stå som illustrasjon på den utvikling som nå finner sted i Folkerepublikken, en utvikling som vil påvirke oss alle.
Undertegnede er akkurat kommet hjem etter reise til Beijing og Shanghai, byer jeg kjenner relativt godt etter min periode som Aftenpostens korrespondent (1985 – 1990). I åra etter korrespondent-tilværelsen har jeg besøkt Beijing en rekke ganger, mens dette var første besøk i Shanghai siden 1989.
Det er bare å innrømme: Det er en slik dynamikk og forandring at det er dumt ikke å bli imponert. Målsettingen om at Shanghai igjen skal bli Asias finansielle sentrum er åpenbart ikke tomme ord. En sterk vekst, også basert på utenlandske investeringer og privat kapital, endrer Shanghai fra dag til dag. Mens det politiske sentrum fortsatt er i Beijing, er det i Shanghai og lenger sør i landet at vi finner de finansielle kraft-sentrum.
I fjør ble retten til privat eiendomsrett skrevet inn i landets grunnlov, men likevel er det langt igjen før Kina blir et samfunn styrt etter våre rettstats-prinsipper. Fraværet av rettssikkerhet og en omfattende korrupsjon, er antagelig de to viktigste innvendingene mot å beskrive dagens regime som stabilt.
Kinas økonomiske vekst var i fjor på nærmere ti prosent. Selv om det er knyttet stor usikkerhet til kinesisk statistikk og tall, er det på det rene at landet er inne i en sterk oppgangs-periode. Så sterk er den at regimet frykter en overoppheting av økonomien, men fortsatt er det antatt at veksten vil ligge på over fem prosent i år. Denne utvikling fører både til økt velstand og større forskjeller.
For det er slik at inntektsforskjellene i Kina øker. Men de øker fordi stadig flere får mer å rutte med, ikke fordi nye millioner kastes ut i forverret fattigdom. I åra etter revolusjonen i 1949 var det kun en liten rik klasse rundt Kommunistpartiets ledelse som hadde en høy levestandard. I dag er det millioner av nyrike i Kina og ikke minst har det vokst fram en middelklasse på anslagsvis 150 millioner mennesker som tjener like godt som vår hjemlige middelklasse. Men deres kjøpekraft er enormt høyere enn vår, da de fleste forbruksvarer og tjenester er langt billigere enn i Skandinavia.
Mens biltrafikken øker daglig, merkes også velstandsøkning på klær, uteliv og ikke minst boliger. Ta Shanghai som eksempel: Etter revolusjonen var privatbolig ett fremmedord. I dag antas at over 50 prosent av boligene i millionbyen er i privat eie. Det sier seg selv at slike endringer i muligheten til å eie ditt eget, på lengre sikt også vil påvirke de politiske prosesser.
Det er imidlertid i dag lite som tyder på at dette vil føre til nye, store demonstrasjoner som vi opplevde i 1989. Ønsket om stabilitet er åpenbart ikke bare til stede hos Kommunistpartiets ledelse, men også hos dem som nå fra dag til dag kan se en økning av sin levestandard.
Men det er interessant å notere at analytikere vi snakket med i Kina, er enige om at regimet blander seg mindre og mindre inn i folks hverdag. Fra å være total overvåket døgnet rundt, åpnes det nå for et mindre detaljkontrollerende samfunn, uten at tømmene slippes.
En slik strategi er åpenbart fornuftig etter hvert som folks økende levestandard gir dem mer og mer rom for å oppfylle egne ønsker, som for eksempel reiser til utlandet. Illustratorisk i så henseende er at Kinareiser nå har ansatt en person i Beijing for å legge til rette for kinesere som vil på ferie til Norge. Man skal ikke mange år tilbake for å anse en slik mulighet for totalt urealistisk.
Til tross for de mange positive sider ved utviklingen i Folkerepublikken, er det åpenbare faresignaler: Høy arbeidsledighet, de store strukturelle utfordringer ved nedbygging av landbruket, energi- og miljøutfordringer og korrupsjonen. I tillegg kommer at den kinesiske valutaen er priset kunstig lavt da den er direkte knyttet til kursen på amerikansk dollar.
CIVITA arrangerte i januar en konferanse om en mulig demokratisk utvikling av Kina. Før påske vil vi utgi en rapport om det samme tema.
Terje Svabø
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
Bryr Trump seg om mellomvalget?
Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
